Atomic i toppslag
Etter å ha gitt folket den enorme trippel CD-en The Bikini Tapes i fjor, skulle det mye til sjøl for Atomic å toppe det. De greier det nesten likevel.
Atomic
Happy New Ears!
Jazzland Recordings/Universal
Den norsk-svenske kvintetten Atomic, som har eksistert siden begynnelsen av årtusenet, består fortsatt av broderfolkets Magnus Broo på trompet og Fredrik Ljungkvist på tenorsaksofon og klarinett og vår egen supertrio Ingebrigt Håker Flaten på bass, Paal Nilssen-Love på trommer og Håvard Wiik på piano. Det er ikke å ta for hardt i å påstå at bedre samarbeid over landegrensene finnes knapt.
Jeg vet ikke om Atomic oppsto som en slags mild protest mot den åpne og luftige ECM-tradisjonen som finnes her nord i Europa. Det musikalske resultatet bandet har levert fra starten med albumene Feet Music og Boom Boom, i tillegg til The Bikini Tapes, samt en rekke konserter både i Europa, USA og Japan, forteller oss i alle fall at kollektivet hele tida har hatt et ideal ganske langt unna det nevnte med utgangspunkt i ECM-ideolog Manfred Eichers filosofi.
På sett og vis er dette en europeisk variant av musikk som delvis stammer fra moderne amerikansk frijazz, men som samtidig har masse europeiske røtter i seg også. Det melodiske aspektet er fortsatt sterkt tilstede sjøl om alt er lov underveis og dette er fem herrer med en så felles retning i seg at kollisjonene unngås.
Broo, Ljungkvist og Wiik har komponert de 10 nye låtene som er innspilt i Bugges Room i Oslo. Mennesket har ører – la de bruke dem, sa John Cage en gang – på engelsk da – og hvis folket benytter de sammen med musikken til Atomic – hvilket kollektiv og hvilke solister – så er det veldig mange utfordringer å bryne seg på og glede seg over underveis. Atomic har på ingen måte blitt mett – de er sultnere enn noen gang og det skinner kraftig gjennom.