Årets store kjærlighetsplate?
Det er lett å forelske seg når Paul McCartney går i barndommen.
Paul McCartney
Kisses On The Bottom
Hear Music / Universal
Det kan virke som om Paul McCartney ikke har dårlig tid når det kommer til plateutgivelser, det er fem år siden sist vi hørte fra ham, med «Memory Almost Full». Men det er bare fordi han har så mange sideprosjekter at det ikke blir tid til mer. Siden 2007 har han to livealbum, én klassisk utgivelse og en plate som gruppa The Fireman på samvittigheten.
Da er det kanskje ikke så rart at «Kisses on the bottom» foruten to egne låter, er en coverplate.
Nå drar vi Paul McCartney litt i beinet, for utgangspunktet for dette albumet er klart som dagen. Macca og Diana Krall, med gjester som Eric Clapton og Stevie Wonder spiller romantiske popjazzperler som McCartneys far gjerne spilte på pianoet hjemme i Liverpool, låter som «We Three (My Echo, Shadow and Me)», «My Very Good Friend The Milkman» og «Bye Bye Blackbird».
McCartneys uttalte inspirasjonskilder er artister som Cole Porter og Gershwin-brødrene, og det er pur positivisme og romantikk som triller ut av høyttalerne. Ikke så rart når man tenker på hvilke låter Macca Pappa helst ville hamre ut da krigen var over.
To av låtene på albumet, «My Valentine» og avslutningssporet «Only Our Hearts» er McCartneys egne, og spesielt «My Valentine» fremstår som et høydepunkt. Den er i det melankolske hjørnet, men det får den også til å skille seg ut fra mye at det andre materialet. Sjeldent dumt.
«Kisses On The Bottom» er kanskje ikke et må-ha-album, men McCartney klarer absolutt brasene som taffelmusiker, og trenger du noe søtt til kaffen, er dette et sikkert valg.