Are you ready for some Darkness?

The Darkness

One Way Ticket To Hell ¿And Back

Atlantic/Warner

Jeg trodde (og, må jeg innrømme, håpet) at nok skulle være nok med «Permission To Land», Darkness-debuten som satte dårlige tenner og enda dårligere hår på kartet sammen med en falsett vi ikke hadde hørt maken til siden Freddie Mercurys glansdager.

Men jeg tok feil. Nok er heller ikke denne gangen nok, for dette er fortsatt ganske moro, tro det eller nekt plent!

The Darkness’ pompøsitet kjenner naturligvis ingen grenser, men det spørs om ikke mannskoret som backes opp av morriconske panfløyter fra Perus høyland tar det opp ytterligere et nivå. Det er i hvert fall slik Darkness åpner haraballet sitt denne gang, etterfulgt av høylydte snortelyder, før Justin Hawkins’ tar nok et ballegrep på seg selv og tvinger seg opp i sin karakteristiske – og for mange blodig enerverende – falsett.

Det vi får er det vi forventer, og i og for seg hva forventet hele tiden: Mer av det samme. Selv singlen – som også har gitt navn til album nummer to fra Norfolk-gruppa – er jo tuftet på mer eller mindre samme gitargang som megahiten «I Believe In A Thing Called Love».

Altså får vi 35 minutter med Queen-pastisjer med følere mot Meat Loaf, Slade, Judas Priest og KISS, mens svulstighetmåleren gjentatte ganger drar seg mot – og noen ganger over - farenivået.

Likevel er det tidvis riktig så moro, dette her, enten man har ironibrillene på eller ikke, særlig i fulltreffere som «Bald», «English Country Garden», «Seemed Like A Good Idea At The Time» og «Hazel Eyes».

Når Justing Hawkins og co treffer så godt som på disse låtene, ja da er de faktisk like gode som de selv tror de er – altså fantastiske. Og da får det heller være at platas resterende låter er mer middelmådige.

Hvis plateselskapet plukker de rette singlene herfra, vil nok resten av vinteren burde kunne danse i The Darkness’ skinnbukser. Og hvis ikke, vel, da har nok verden sett verre tap...