An Englishman in Norway
Den engelske multiinstrumentalisten, komponisten og bandlederen John Surman har vært en ledestjerne i europeisk jazz siden slutten av 60-tallet. Etter å ha vært bosatt her til lands de seineste åra, tar vi oss den frihet å kalle han litt norsk.
John Surman
The Spaces in Between
ECM/Grappa/Musikkoperatørene
(SIDE2): Ser du deg godt rundt på Nadderud når Stabæk spiller hjemmekamp, kan det meget vel hende at du observerer en ivrig John Surman sammen med samboer Karin Krog ivrig heiende på hjemmelaget. Jeg mener: Både samboer med vår vokaldronning, Stabæk-tilhenger og bosatt i Bærum store deler av året – da er han så absolutt litt norsk.
62 år unge Surman – uansett om han spiller sopran- eller barytonsaksofon eller bassklarinett – tar det eksakt et hundredels av et sekund å kjenne igjen. Han er i besittelse av en av de vakreste og mest særegne stemmene på alle sine instrumenter og i denne settingen som vi får møte han på The Spaces in Between trer den fram på et mer inderlig og personlig vis enn kanskje noensinne.
Sammen med sin sjelsfrende, bassisten Chris Laurence, satt Surman sammen et band med de to og en strykekvartett i 1999, noe som førte til CD-en Coruscating. Musikken, skrevet og arrangert av Surman, fikk strålende mottakelse både av jazzpolitiet og i klassiske kretser. De seks har jobba sammen hvert år i perioder siden den gang og The Spaces in Between forteller oss om en homogen enhet av sjeldent kaliber.
Strykekvartetten, som går under navnet Trans4mation, består cellisten Nick Cooper, bratsjisten Bill Hawkes og fiolinistene Patrick Kiernan og Rita Manning og er på alle vis strålende integrert med de to jazzistene. Klassikerne er en del av den improvisatoriske helheten. Stoffet henter, som alltid når Surman er involvert, inspirasjon fra en rekke kilder og sentralt står britisk folkemusikk, men Surman flytter alltid musikken til sitt eget helt personlige landskap.
Denne musikken og måten den er tolket på er enkelt og greit usigelig vakker og totalt original. John Surman bare bekrefter at han på alle slags vis – som komponist, arrangør og som instrumentalist – er en musikant i verdensklasse. Stabæk og Norge bør ta godt vare på denne giganten – jeg så forresten at han storkoste seg i kong Haralds 70 års fest og da er vi vel på god vei.