Amy Lee-delse

(SIDE2): Evanescence er sammen med Linkin Park de fremste eksponentene for den nyere utgaven av nu metal-genren som har blitt så ufattelig populær i USA, og som også har mange hardbarka fans her hjemme i Norge.

De synger om smerte og atter smerte, og tunge, dystre og mørke tanker, gjerne romantisert gjennom en dæsj mytologi. Litt som deler av Grand Prix-artistene har blitt de siste årene.

Evanescence beveger seg heller ikke noe dypere enn sine skeive venner i eurovisjonskonkurransen. Snarere tvert imot. I tillegg mangler alt som er av humør og utstråling. Det er tafatt og lite gjennomført og forsterkes av et band som ser ut som de har kledd seg opp for å se video hos en kompis.

Ikke er de særlig flinke til å spille heller, utenom trommisen som limer det hele sammen på respektabelt vis.

Men det er vokalist Amy Lee som ER Evanescence – dessverre. Bandets suksess er i stor grad tuftet på hennes markante og til tider imponerende stemmeprakt.

Problemet er at hun kun evner å bruke den på én måte, til skrikende sutring.

Kommunikasjonen i bandet virker heller ikke å være all verdens, ikke veldig overraskende Lees nylige utrenskning tatt i betraktning.

Men kan hende er det et tegn på at Evanescence er på randen av oppløsning. Det er nesten så man håper. Enten det eller slutt med sutringa.