Alt er fremdeles lov

Super Furry Animals
Hey Venus!
Rough Trade/Indie Distribution

Årsaken til det er en helt uovertruffen dokumentert evne til å treffe blink uansett hvilken sjanger de måtte begi seg ut i.

Mer pop
Dette har gjort walisernes plater til lytteropplevelser av de sjeldne, spekket med uventede vendinger og finurligheter, alt med strålende komposisjoner i bunn.

Nå er den åttende fullengderen klar, og som ved siste korsvei, den noe undervurderte (i hvert fall her til lands) «Love Kraft» fra 2005, har Gruff Rhys & co. lagt fra seg sine mest soniske sider og øser melodiene ut i mer poptradisjonelle arrangementer.

Det kler dem godt, selv om bandets elektroniske momentum fra klassikerne «Rings around the world» og Guerrilla» savnes noe.

Konsept
Nevnte Rhys er virkelig en låtskriver av rang, kanskje sammen med Damon Alborn de siste ti årenes beste på det britiske øyriket, i hvert fall hva klassisk pop angår.

På «Hey Venus» gir han oss «Baby Ate My Eightball» og «Carbon Dating», geniale låttitler ingen er i nærheten av å tangere.

Tekstmessig er dette et konseptalbum, visstnok av den todelte typen (når oppfølgeren kommer, vites ikke), og handler om den uskyldige landsbyjenta Venus som reiser inn til storbyen for å finne lykken.

Blanda drops
Plata blir som man således kan vente seg, mørkere og mer kaotisk og variert etter hvert som Venus havner lenger og lenger inn i uløkka.

Pop, rock, surf, punk, country, funk, soul og psykedelia glir ufortrødent inn i hverandre gjennom hele albumet som om det skulle være det mest naturlige i hele verden.

Men bare når Super Furry Animals gjør det. Fordi de har lov.