Alpha, men ikke (o)mega
Begynner heftig, men slutter svakt. Det er konklusjonen når landets nye livefavoritter albumdebuterer.
Animal Alpha
Pheromones
Racing Junior/Sonet
Backet opp av postgrunge-riff og blytunge søttitalls-gitarkaskader, boltrer seg en av de underligste fremtoninger i norsk rock for tiden, Agnete Kjølsrud.
Dama er, med sitt liksminket skolepike-image og sine hyppige, høyeksplosive og til dels gutturale utbrudd, en av de mer absurde fremtoningene vi har hatt her på bjerget.
Fascinerende å høre på når vi kan se på samtidig, men ikke riktig like fascinerende når vi bare har debutalbumet til å underholde oss.
LES INTERVJUET: Dyrisk erobring
«Pheromones» låter som en kokett blanding mellom Faith No More og Cranes, men med elementer av såvidt ulike artister som Kate Bush, Bjørk og Dadafon såvel som CocoRosie, Hole og The Cramps.
Det åpner sterkt, med vegg-til-vegg-riff og til dels lekre vokalharmonier godt skjult bak alt gitarøset. Hør bare hvordan «Most Wanted Cowboy» forener melodisk hitpotensiale med kompromissløst hardkjør.
Singelen «Bundy» har dere alle hørt, og den viser også hva Animal Alpha er gode for på sitt beste, det samme gjør åpningssporet «Billy Bob Jackson» og «Catch Me».
Men når vi har kommet halveis i albumet begynner interessen gradvis å dabbe av, og mot slutten er den omtrent fraværende, dessverre.
Alle er skjønt enige om at Animal Alpha behersker liveformatet nærmest til det fullkomne. De har et stykke igjen før de behersker albumformatet like godt.