Alle god ting er¿ eh, ikke syv

Seven
Don’t change lover in the middle of the nigh
MTG

Rotløs ungdom, rastløs rock’n’roll og hele den pakka der kan være grobunn for fantastisk musikk. Det gjelder ikke for rockekvartetten Seven. «Don’t change lover in the middle of the night» er schizofren til en slik grad at musikken tipper over i det kaotiske uten styrken til å holde løpet ut.

I sin tid ble bandet kritisert for å kopiere Briskeby, og nå kan også Surferosa og det svenske synthrock-bandet Melody Club legges til listen.

Seven sliter med å finne stilen innad i hver låt også, og sangene er varierte til en slik grad at de virker tilfeldige og ufokuserte. Et minimalistisk lydbilde som fremhever detaljene i musikken er vanligvis en garantert suksess, men på forunderlig vis klarer Seven å kludre det til.

Isteden blir musikken naiv til det klisjéfylte, særlig på trommesiden, og funker rett og slett ikke.

Det skal nevnes at plata i sin helhet gir et mye mer enhetlig inntrykk enn hver og enkelt låt gjør for seg, men det klarer likevel ikke redde «Don’t change lover in the middle of the night».