All night long!
Det var nok mange som hadde seg tirsdag natt etter konserten med Lionel Richie i Oslo Spektrum.
(Side2): For en mann. 57 år gammel, sprek som en fole (hestefjes blant onde tunger) og, jeg kødder ikke, stive brystvorter gjennom samfulle to timer.
Kurtise
Må nesten beklage at man påpeker slikt i en konsertanmeldelse, men de var umulige å overse på de gigantiske storskjermene der de formelig stakk seg fram under silkeskjortene han byttet med jevne mellomrom. At fyren fremdeles kan sine ting på soverommet er jeg ikke det minste i tvil om.
Men Lionel Richie var nok ikke den eneste som hadde sjans denne kvelden. Til tross for at mannen nok må sies å være pophistoriens kanskje mest banale tekstforfatter, er det heller ingen tvil om at mange har hatt sex til låtene hans (noe som på sett og vis gir dem en dypere mening og i hvert fall en slags tilgivelse).
Det formelig oste forhåpninger blant gutta i salen tirsdag kveld, gamle som unge, og damene responderte villigere og villigere utover i den kollektive kurtisen, herjet av ballader som «Stuck on you», «Ballerina Girl», «Penny Lover», «Endless Love» og «Hello».
Motown
Richie er riktignok ingen Marvin Gaye og mangler en god del soul i all sin kalkulerte profesjonalitet, men når det er sagt er noe av det mest imponerende av alt hvordan han bevarer stemmen gjennom hele konserten. Den blir faktisk bare bedre mot slutten, og på nest siste låt, «Say you say me» er den like krystallklar som på plate.
Det er, ikke uventet, The Commodores-låtene som gjør seg best og som skaper mest liv under konserten i Spektrum. «Easy», «Three times a lady», «Brick house», «still», «Sail on» og «Lady» har det umiskjennelige og uimotståelige Motown-preget over seg. Men Richies solomateriale er heller ikke til å kimse av.
Bortsett fra alt fra 90-tallet og ut. Men vi får ikke så mange av dem, og holder ut i det de skaper en slags dynamikk og variasjon i settet. Dessuten er det jo bare å konsentrere seg om bandet de øyeblikkene man finner låtene kjedelige.
Bassingen på «Dont stop the music» fra 2000 er eksempelvis verdt inngangsbilletten alene, og gjør nesten at man glemmer hvilken grufull låt den komper.
Lionel Richie er imponerende vital anno 2007, og man tilgir til og med alle de banale vitsene og de moraliserende formaningene om fred-i-verden-og-sånn, så lenge han fremdeles får folk til å holde det gående hele natta gjennom.
Flere bilder fra konserten under: