Alejandro for voksne
Idol-Alis andre album høres ut som et forsøk på å få kidsa til å digge voksenpop.
Alejandro Fuentes
Tomorrow Only Knows
Sony BMG
Ali er en fin fyr med en bemerkelsesverdig særpreget røst, og med de riktige låtene kunne dette gått virkelig bra.
Fort gammel
Men etter å ha hørt gjennom plata noen ganger finner jeg ingen gode grunner til å sette den i spilleren igjen. Årsaken er først og fremst at den er dørgende kjedelig.
Det kan virke som om han har hentet inspirasjon fra gitarkamerat Espen Lind når tekstene har blitt forfattet denne gangen. Hele plata bugner over av florlette kjærlighetsbetraktninger. Det er klissete, spekket med klisjeer og det høres nesten ut som om 19 år gamle Fuentes har hatt like mange gode og dårlige erfaringer med damer som en førtiåring.
Snedig plan
Og skiller man musikken fra tenåringsidolet Ali et øyeblikk, framstår faktisk «Tomorrow Only Knows» som en plate nettopp for de voksne. Jeg tviler sterkt på at ungdomskanalen P3 vil plukke veldig mye fra dette albumet.
Den internasjonale standarden for sjangeren kalles adult contemporary. Kan dette rett og slett vise seg å være en del av en snedig plan for å få ungdommen til å høre mer på voksenpop? Skulle svaret være ja, er det ingen tvil om at Ali kommer til å lykkes.
Triks
Nå skal mye av skylda for den kjedelige låtsnekringa tilskrives helt andre personer enn Ali. Man skal være klar over at gutten har litt av et apparat i ryggen, og ingenting overlates til tilfeldighetene. Derfor er også gjenkjennelsesfaktoren albumet gjennom svært høy og man tar seg selv i å bli imponert over hvor kalkulert det høres ut.
Et eksempel. Helt siden jeg hørte singelen «Tomorrow Only Knows» har jeg tenkt at verset her er bemerkelsesverdig likt noe av Josh Rouse. Jeg har imidlertid aldri fått meg til å sjekke det opp. Før nå. Og etter en liten sammenligning kan det nesten virke som om jeg har tatt feil. Men bare nesten. For her benytter de profesjonelle låtskriverne seg av et ganske så snedig triks.
Foretrekker originalen
Låta jeg får referanser til er «Winter in the Hamptons» fra Rouses nydelig album «Nashville». Men det er bare første linje i versene som ligner. Helt genialt selvsagt i det lytteren fanges av gjenkjennelsesfaktoren helt fra første stund uten at man kan hevde at vi har med et plagiat å gjøre. Et annet eksempel er femtesporet «All she wanted» som låner sin hitkapital fra Duran Durans «Ordinary World».
Og slik føles egentlig hele plata uten at jeg har gått så systematisk gjennom resten. Det dukker stadig opp melodiske og harmoniske vendinger som har blitt brukt før, som man kjenner igjen og som gjør at man får lyst til å sette på originalartisten i stedet.
Ali blir dermed fremdeles bare for en Idol-artist å regne. Men da er i hvert fall salget sikret.