Albarn all-stars
Et stjernelag leverer noe som påfallende ofte minner om et stjernealbum.
The Good, The Bad & The Queen
The Good, The Bad & The Queen
Parlaphone/EMI
Damon Albarn, kjent fra Blur og Gorillaz - hvis du tilfeldigvis har vært i koma de siste årene eller fattet interesse for musikk omtrent ved frokosttider i dag - har samlet et ganske så spenstig kompani når han nå er aktuell med bandet, eller skal vi kalle det prosjektet, The Good, The Bad & The Queen.
Mest oppsiktsvekkende er det kanskje at han har fått med seg Paul Simonon, som vel ikke har gjort stort ut av seg etter at han var bassist i legendariske The Clash.
Videre har han med seg The Verve-gitarist Simon Tong og Fela Kuti-trommis Tony Allen.
Og ikke minst: Svært så merkbar produsent for det hele er Danger Mouse, allestedsnærværende multitalent som i det siste har fått mest oppmerksomhet som den ene halvdelen av Gnarls Barkley, men som også var tungt inne i forrige Gorillaz-album, Demon Days.
Hvordan låter så en slik kombo?
Svaret er mørkt, basstungt, svært melodisk, litt spøkelsesaktig og ganske så temaorientert. Simonons dub-aktige bass, Albarns kontrollerte vokal og en rekke frekke produksjonsmessige innfall er med på gjøre dette til en slags tematisk reise rundt grunnfølelsen til The Specials klassiske hit, Ghost Town - men naturlig nok med et oppdatert lydbilde.
Dette er også kanskje det største ankepunktet mot albumet; det føles som man traver rundt i det samme spøkelseshuset der låtene plukker opp tråder fra hverandre. Man griper seg av og til i å ønske seg en liten tur ut i nabolaget, få litt frisk luft, se sola, høre fuglene synge og kanskje få oppleve noen andre sinnsstemninger.
Samtidig er det jo nettopp den homogene grunntonen som gir albumet dets identitet. Og for all del, det er en såpass solid identitet at man griper seg i å spille plata gang etter gang.