Ærlig talt, Maria

Maria (Haukaas Storeng)
Breathing
Oslo Recording/Bonnier Amigo

Det er ikke tvil om at Maria kan synge, og hun får også vist det frem på debutalbumet «Breathing». Musikken, som minner om en blanding av Avril Lavigne og Mariah Carey, er derimot høyst middelmådig, selv om den synes å passe Maria godt.

En soloartist er ikke stemmen alene. Den er også arrangementene, melodiene, kreativiteten og ikke minst helhetsinntrykket. Artisten Maria faller igjennom på alle punkter.

Er det ikke på tide at produsentene som får i oppgave å trekke i spakene til et typisk popalbum begynner å tenke kreativt, bruke hodet, finne på noe nytt, vise et snev av talent?

Jeg er sikkert på at i alle fall halvparten av norske produsenter vet hva de holder på med, men det er komplett ubegripelig hvorfor de tror at den samme plata kan lages om og om og om igjen. Det kan den ikke.

Men tilbake til Storengs «Breathing». Debuten er altså temmelig pregløs, og selv om Idol-Maria viser talent og plata virker som hennes stil (uten at en egentlig kan fastslå slikt), mangler den alt som minner om sjel, tyngde, egenrådighet og, ja, interesse - med unntak av tre låter:

Tittelsporet har en viss substans, «Let go» er en happy-go-lucky-sommerlåt som absolutt kan få litt radiospilling og «Nowhere Fast» har en lett rocka stil som passer utmerket på den neste «Hits for Kids»-samleren.

Margaret Berger beholder med andre ord tittelen for «den beste Idol-plata».