Ååå, dette kan man like
Pink leverte varene i Oslo.

Pink
Funhouse-turneen
Oslo Spektrum

(SIDE2): Det har gått gnagsårhull i ørene av overbruken av det masete uttrykket «It-faktoren » - men noen rettferdiggjør stempelet i langt større grad enn andre.
Pink er desidert en av dem - hun har en stemme som holder i massevis, og i tillegg er det like greit å bare kalle en spade for sexy - dama er heit som svært få, og der konserten ellers ikke alltid nådde toppen, reddet en sensuell, tidvis morsom og veldig frekk dame showet.
Som ellers på sin Funhouse-turné startet dama med en coverversjon av AC/DCs «Highway to Hell» - utenfor publikums synsfelt, men absolutt hørverdig. Først med «Bad Influence» dukket hun opp - eller mer korrekt sagt, hun ble heist opp fra en luke i gulvet. Og sammen med dama, ikledt paljetter og fjær og dinglende over publikum og scene, sprang assosiasjoner til både påfugler, kabaret og sirkus.
For det er et fyrverkeri av farger, dans og høy lyd Pink leverer - godt hjulpet av sine kordamer, dansere og musikere - og hun smeller av sted hitlåter fra en fem album lang karriere, både «Just like a Pill», «Don't let me get Me», «So What», «Stupid Girl» og «Sober», ispedd coverlåter av Queen og Led Zeppelin.
Men til tross for at det titt og ofte dinglet folk under taket, tok det aldri helt av. Pink henvendte seg ordentlig til publikum først midtveis, og da i en periode av konserten hvor hun valgte å kjøre de mer rolige låtene - nedstrippet både i klesveien - bukse og singlet, med bare føtter - kassegitar og strykere, barkrakk og enkle lyskastere på hovedpersonen.
Ikke for at hun ikke kan synge - eller ikke har troverdighet. Sisteskiva og opphavet til turnénavnet er et oppgjør med skilsmissen hennes, og det er lett å tro henne på at det innenfor det gøyale vesenet, befinner seg langt mørkere tanker - og tekster.
Det blir bare vel mye jamming og koselig i en litt lang periode. Men etter å ha kommet seg fint, om litt langtrukkent, gjennom blant annet «Family Portrait» og den publikumsvalget «Dear Mr. President» (nedstemt ble «Crystal Ball»), var det tilbake i fargesprakende kostymer og kaskader av lys, glitter og lyd.
Som andre og siste ekstranummer leverte 30-åringen «Glitter in the Air» - og til tross for en vakker fremførelse, både med tanke på det lyd, musikk og danserne som dinglet fra røde stoffer i trapesen - så var det unektelig bildet av en smekker, gjennomvåt Pink man satt igjen med.
Godt hun har en så stor dose sjarm og frekkhet også!
2555