A-ha-opplevelsen lot vente på seg

Det var ikke verdens høyeste rock’n’roll-faktor i Frognerparken i går kveld. Tross det mildt sagt imponerende antall publikummere (120 000 og ny norsk rekord), tok det en stund før folkefesten i Frognerparken tok av. Etter å ha lidd oss gjennom Ravi, DJ Løv og en lang rekke Hydro-infomercials fra storskjerm, entret Pål, Morten og Mags scenen en snau halvtime etter skjema. Med den sympatiske, høyst godkjente, men ikke overvettes minneverdige nye singelen «Celine».

Som en del sikkert har fått med seg, hadde a-ha lovet et flunkende nytt show. Og joda, de to dagene med innkjøring i Oslo Spektrum har tydeligvis blitt brukt effektivt. A-ha anno 2005 har vokst til å bli et vanntett og knalltight liveband, med svensk flinkisrytmeseksjon som holder takten metronomstødig. De gamle låtene har blitt ikledd «voksne» og, i de fleste tilfeller, langt mer organiske arrangementer, for å understreke at dette ikke er mimring. Dette er et band som insisterer på sin egen relevans i nåtiden. De nye låtene lyder slettes ikke verst, og liveversjonene av de gamle sangene sitter som sagt knalltight. Men ironisk nok hadde a-ha faktisk på mange måter hørtes langt mer tidsriktig ut hvis alle de «nymotens» smugetfunk-synkoperingene til rytmeseksjonen, flygelarrangementer(!) og luftige synthstrykere hadde måttet vike til fordel for plastikksynthene og synthtrommesoloene fra bandets storhetstid. Selv om de ser bedre ut på håret nå til dags.

Trivelig låter det lell, og det faktum at «comebacksingelen» «Summer Moved On» faktisk blir et av kveldens definitive høydepunkt, står det tross alt respekt av så det holder. Det er fortsatt låtskrivermagi igjen hos Mags og Pål, og selv om ingen av de nye låtene de spiller er helt der oppe, gjør de heller ikke skam på opphavsmennene. De er heller ikke knipne på gamle hits, men kunne imidlertid prosjonert dem litt lurere ut i settet. Virkelig liv blir det nemlig først med den nevnte, akustiske og allsangfremkallende versjonen av «Summer Moved On», og da er over halvparten av konserten gått med til småslapp folkehygge. Til gjengjeld er det litt av en seiersparade de deretter lirer av seg;

«Hunting High And Low», «Take On Me», «The Sun Always Shines On TV», «Stay On These Roads» og «The Living Daylights». Alle som en gode argumenter for at a-ha er verdt å huske for mer enn uheldige valg av hårfrisyrer og kallenavn. Morten Harket er kanskje det nærmeste vi kommer gal rockestjerne-klisjeene her til lands, med en «åndelighet» som går Tom Cruise i næringa, og en voldsom (tidvis nesten ufrivillig morsom) patos når han åler seg sakte rundt mikrofonen på scenen, men han har dessuten en helt hakkandes stemme. Tross mye fikling med hodetelefonene sine synger han med uventet autoritet ikveld, litt fomling innledningsvis og avslutningsvis unntatt. Pål, som mange påstår er bandets grå eminense, ser som vanlig blek og malplassert ut, som om han egentlig spiller i et annet band (strengt tatt er det vel også det han gjør, med kona Lauren i Savoy). Den eneste som virkelig ser ut til å trives der oppe er Mags, helt på slutten hopper han til og med frem fra keyboardene sine for å lede allsangen, med klønete dansetrinn og det hele! Det er sjarmerende, det er konsertens definitive høydepunkt. Men da er forbausende nok store deler av publikum allerede på vei mot portene, for å rekke trikken hjem. Så mye for den folkefesten, altså. Men mytji fint lys, upåklagelig lyd og et hav av fornøyde Oslofolk i de fleste varianter. Selv om henda-i-været-stemningen altså lot vente på seg.