Å fela ho let
Med sin trio-debut forteller fiolinisten Ola Kvernberg oss at han har tatt nok et megasteg i retning seg sjøl.
Ola Kvernberg Trio
Night Driver
Jazzland Recordings/Universal
Ola Kvernberg storma inn i norsk jazzliv som tenåring da han mer eller mindre i kortbukse inntok scena under en Django-festival og sørga for bakoversveis på alle – både i salen og på scena – med sitt usedvanlig utadvendte fiolinspill. I løpet av de knappe 10 åra som har gått siden den gang har Kvernberg vist en voldsom allsidighet og tatt musikalske og kunstneriske sjumilssteg uten å forsake noe av sin «oppvekst».
Mange som hørte Kvernberg første gang med Hot Club de Norvège, hadde sikkert foretrukket at han blei værende i det musikalske landskapet – kanskje livet ut. For en musikant med Kvernbergs nysgjerrighet var det heldigvis ikke noe alternativ. Etter at han blei en viktig del av miljøet rundt jazzlinja i Trondheim, blei åpenbart horisonten kraftig utvida og de seineste åra har vi støtt på han i en rekke mer moderne konstellasjoner, bl.a. sammen med den amerikanske gitaristen Doug Raney og i ymse utgaver av Trondheim Jazzorkester.
De par siste åra har mye av Kvernbergs oppmerksomhet vært retta mot hans egen trio som i det siste har bestått av Erik Nylander på trommer og hele tida av Steinar Raknes på bass – to andre musikanter også med mye ballast fra den mye omtalte jazzlinja ved Nidelvens bredd.
Repertoaret – med unntak av ei låt Raknes har skrevet etter trioens samarbeid med afrikanske musikanter i Gambia og Henry Purcells «Song Before Breakfast» – står Kvernberg for sjøl. Han viser fram et stort spenn i sin tilnærmingsmåte til å uttrykke seg både som komponist, arrangør og solist. Det ene øyeblikket er det den meditative, reflekterende Kvernberg vi får hilse på, mens i det neste er det den usedvanlig virile og utadvendte virtuosen som slår til – alt i et moderne og tøft tonespråk.
Nylander og Raknes passer både Kvernberg og musikken som hånd i hanske og det er en usedvanlig homogen enhet med strålende solister vi har med å gjøre. Så vidt jeg kan skjønne er Kvernberg allerede blant klodens aller mest spennende jazzfiolinister og hvor vi får treffe på han neste gang, tror jeg nesten ikke han vet sjøl en gang.