12 nye år for Bush?
Lureoverskrift, greit nok. Men det har gått 12 år siden Kate Bush ga ut sitt forrige album, så det må være lov å spørre. Uansett har hun her klemt til med en ganske nydelig dobbel-CD.
Kate Bush
Aerial
EMI
Kate Bush er, som enkelte andre artister, i den priviligerte situasjon at hun er sin egen refereanse. Og det har hun, takket være sit særdeles egenartede uttrykk - vært helt siden hun platedebuterte som nittenåring i 1978.
Kate Bush, som nærmest har klippekort (ja, nærmest patent) på beskrivelser som «eterisk», «sensuell», «teatralsk», «kompleks» og «episk», gir oss her akkurat det vi forventer oss etter tolv års fravær: Et stort knippe sterke låter som gir oss mer av det karakteristiske, signaturpregede Bush-lydlandskapene vi kjenner så godt.
«Aerial», hennes åttende ordinære album, har hun altså delt inn i to: «A Sea of Honey» og «A Sky of Honey», på henholdsvis 38 og 42 minutter.
Ergo kunne den gode Bush strengt tatt fått plass til begge platene på én og samme CD, men det ville hun ikke. Kate Bush har nemlig, som så mange i sin generasjon, et helt spesielt og ikke så rent lite nostalgisk forhold til dobbeltalbumet.
Selv holder jeg en knapp på disk nummer to, «A Sky of Honey», som er den av de to der låtene knyttes løst sammen av enkelte elementer som danner en slags rød tråd og som låter mest helhetlig, i motsetning til den første disken, som er mer ujevn, men dermed også mer preget av høydepunkter.
«Aerial» er ingen klassiker i rockhistorien, og heller ikke noe naturlig sted å begynne et dypdykk i Bush-katalogen for ferske lyttere. Klassikere som debuten «The Kick Inside», «The Dreaming» og «Hounds Of Love» skinner fortsatt sterkere.
Men «Aerial» er likevel klart sterkere enn sin nå tolv år gamle forgjenger, «The Red Shoes», og står uten tvil frem som nok et vakkert og fascinerende Bush-album som boltrer seg i vellydende dramatisk melankoli og musikalsk spiritualitet. Vi har fått det vi håpet på, og det bør vi være godt fornøyde med.