Musikk blir ikke vakrere
Musikken Tord Gustavsen skaper er egna til å skape fred i sjel og sinn. Vi kan trenge det i dag.
(MOLDE/SIDE2): I fjor endte Moldejazz med sørgemarsj fra den daglige streetparaden inn i Domkirka den 23. juli. I år ender festivalen i det minnemarkeringa for tragedien er like rundt hjørnet. Tord Gustavsen Quartet ga oss en avskjedskonsert egna til ettertanke og sendte oss ut i denne helga med vakre bilder.
Iført mørke dresser inntok pianist, komponist og bandleder Tord Gustavsen, tenorsaksofonist Tore Brunborg, bassist Mats Eilertsen og trommeslager Jarle Vespestad Bjørnsonhuset for årets siste hovedkonsert under den 52. Molde-festivalen. Det var overhodet ikke dystert, bare stilig og satte stemninga for det som skulle skje i både salen og på scena: en vakker og inderlig ekskursjon i en og en halv time.
For et stadig større publikum verden rundt forteller Tord Gustavsen Quartet at musikk kan være inderlig vakker og samtidig sterk og virkningsfull. Med et repertoar henta fra bandets siste cd «The Well», der man kan hente kraft og inspirasjon i følge sjefen, og med en hel del nytt stoff i tillegg, bare fortsetter de den veien de har lagt ut på - de ga oss en opplevelse så i Tord Gustavsens inderlige og lyriske ånd som vel tenkelig.
Musikken de fire ga oss var et vakkert eksempel på at stille musikk også kan være usedvanlig intens. Stillere trommesolo enn det Jarle Vespestad serverte oss har vel neppe vært spilt i Moldejazz-historia, men den går likevel inn i minneboka som en av de sterkeste. Gustavsens låter er uten unntak fantastisk vakre og når han så har med seg noen av våre aller beste menn til å tolke dem - de beste jeg kan tenke meg, i følge han sjøl - så kunne dette nesten bare gå en vei.
Dette er musikk og et budskap som smyger seg inn under huden og blir der værende. På sett og vis er det variasjoner over et tema - det låter ganske likt hele veien stemningsmessig - og ofte detter det ned assosiasjoner tilbake til groovene fra Belonging-epoken til Garbarek og Jarrett. Gustavsens stående pianospilling på de mest intense partiene sender også tankene i retning Jarrett.
Det kan sies mye om hver enkelt av disse fire musikantene: Brunborgs usedvanlig vakre tone, Eilertsens unike buespill og Vespestads smakfulle trommespill blant annet, men alt i alt var det kollektivet som løfta denne avslutningskonserten til et sted som var denne festivalen verdig og som sendte oss inn i en tung 22, juli med gode tanker. Vi kan som sagt trenge det.
Av Tor Hammerø
Foto: Camilla Grünewald