Moren til psykisk utviklingshemmede Phillip (5) er lei av dømmende blikk på bussen

(Bergensavisen) BERGEN: – Det kan være mye som ligger bak at et barn ikke oppfører seg. Det trenger faktisk ikke være bortskjemt drittunge, sier Adriana Esmeralda Lid.

Sønnen Phillip på fem år er psykisk utviklingshemmet og ikke alltid like rolig på bussen.

Moren ber om at folk ikke dømmer andre og rister på hodet når de vet svært lite om bakgrunnen for det som skjer.

Hun har skrevet et innlegg som hun har publisert på BA sine Facebook-sider, der hun oppfordrer folk til å tenke seg om før de dømmer andre.

- Avhengig av rutiner

BA møter henne og sønnen Phillip på vei hjem fra barnehagen på Kronstad. Herfra tar de buss eller bybane kombinert med buss hjem til Gyldenpris. Det er ikke alltid dette går helt smertefritt.

– Phillip er veldig avhengig av rutiner. Her om dagen fikk vi ikke sitte der vi pleier og da skapte han seg veldig. Jeg gjør jo alt jeg kan for å få roet han, men noen ganger er det verre enn andre. Da blir det ikke bedre av at folk utbryter «Herregud», sier hun oppgitt.

– Jeg har opplevd at folk har snudd seg vekk og stønnet, og mange sender meg blikk der de viser at de synes jeg er en dårlig mor, sier hun.

– Problemet er at slike reaksjoner gjør at man blir mer stresset i en allerede stresset situasjon. Det koster så lite å være grei.

– Må oppføre seg uansett

Phillip er en flott gutt med mørkt hår og fine trekk. Hører du ham snakke, legger du likevel merke til at seksåringen ikke er helt som alle andre. Han henger etter på flere områder,men det er tydeligst på språket.

– En mann kommenterte at jeg måtte informere dem om at Phillip ikke var som alle andre, slik at folk visste. Jeg mener at det ikke spiller noen rolle: folk må oppføre seg uansett, sier hun til BA.

– Vær romslig

Skyss oppfordrer også folk til å vise hensyn på reise.

– Det skal være hyggelig å reise kollektivt, og vi oppfordrer alle våre reisende til å være romslig med hverandre og vise normal folkeskikk, sier Camilla Lundberg Berntzen, kommunikasjonsrådgiver i Skyss.

– I høst startet vi en ny holdningskampanje, vær grei-kampanje. Kampanjen har fokus på effektiv og smidig reise samt det å ta hensyn og være hyggelig med hverandre når man reiser kollektivt, dette er noe som er svært viktig for oss.

Les hele innlegget:

«Jeg er mamma til en fantastisk sønn på snart 6 år. Han har store fine brune øyner, et smittende hvitt smil, brunt kort hår og en latter som kan gjøre den gråeste dagen om til en solskinnsdag. Han ser ut som en hvem som helst liten gutt, men en ting er annerledes. Han er psykisk utviklingshemmet, men det kan man ikke se på han.

Hver gang vi skal ut å kjøre buss kjenner jeg at jeg blir litt stresset. Han kan av og til utagere veldig hvis han ikke får sitte der han vil, hvis ikke jeg sitter der han vil, hvis ikke han vil inn på bussen eller hvis han ikke vil av bussen. Senest i dag skjedde dette. Han gråter masse, ber folk passe seg fordi de sitter på setet «hans», kan legge seg på gulvet/bakken osv. For folk som ser på kan dette virke som en guttunge som bare er vanskelig og i trass. Jeg gjør samtidig alt jeg kan for å roe han ned, selv om det ikke alltid fungerer like bra. Det ender som regel med at folk flytter seg og når vi skal av, så må jeg bære han ut av bussen.

Selv om slike situasjoner kan stresse meg masse, er ikke det dette som stresser meg mest. Det er de andre passasjerene om bord på bussen. Blikkene jeg får, blikkene som sier «du er en dårlig mor», «for en drittunge», «få kontroll på sønnen din» og alt det der. De passasjerene som himler med øynene, som sukker og kommer med små kommentarer som «herregud», «åååh» osv. De passasjerene som stirrer og stirrer og stirrer. Det er DET som stresser meg.

Alle de dømmende blikkene jeg får når jeg allerede står i en ganske stressende situasjon. Det hjelper ikke akkurat på. Da er faktisk sønnen min det minste problemet. Man kan ikke se på sønnen min at han er annerledes, men av og til skulle jeg ønske man kunne det. Kanskje hadde folk hatt litt mer forståelse da? Kanskje folk hadde hatt litt mer tålmodighet da? Kanskje hadde folk ikke vært så dømmende med blikk og kroppsspråk? Ikke vet jeg.

Målet mitt med dette innlegget er at folk skal tenke seg litt om. Ikke døm før dere vet. Man ser ofte barn som gråter, slår, skriker, hiver seg i bakken osv., men vi vet ikke hvorfor. Så ikke gi foreldrene mer pes enn de allerede opplever der og da.

Hilsen en oppgitt mor»

Les flere saker hos BA.