Moren døde da Henriette var 2 år. Historien lå skjult i en safe

(Romerikes Blad:) Onsdag 27.11.96 – Lindeberg

Kjære Henriette! Denne boken og det jeg nå skriver er i sin helhet til deg. Hvis det skal gå så galt at hjernesvulsten tar livet av meg tidlig, så får du her «min historie». Jeg vokste selv opp uten far, og savnet ofte å vite mer om han. Denne feilen gjør vi ikke igjen, så ved å skrive «min historie» så skal du få vite mest mulig om din mamma.

Klem fra mamma.

Henriette Evensen fra Lillestrøm er 17-18 år. I safen i pappas hus har det i 16 år ligget en godt bevart hemmelighet. I dag er dagen da Henriette skal bli innviet i morens liv. Moren som døde av hjernesvulst da hun bare var to år gammel. Moren hun ikke husker, men som hun savner noe så inderlig. Hun blir overrasket da faren gir henne de to dagbøkene. Forundret over at moren klarte å tenke så mye på datteren i den tøffe sykdomsperioden. Hun tar morens livstestamente med inn på jenterommet. Leser, gråter og smiler om hverandre. Hun kjenner seg igjen i morens beskrivelser av seg selv. Får mye av svarene på hvorfor hun er som hun er. Henriette har alltid hørt at hun er lik moren av utseende. I bøkene ser hun at de også deler de samme verdiene, de samme tankene, den samme humoren og positiviteten. Hun er så stolt over moren at hjertet nesten brister.

– De tingene jeg visste om moren min, var jeg blitt fortalt. I dagbøkene skriver hun direkte til meg. Hun snakker til meg. Det er så utrolig sterkt. Hun har gitt meg verdens største gave, sier Henriette som i dag er 19 år til rb.no.

Det er i 1996 at Monica Evensen får konstatert hjernesvulst. Hun og ektemannen har i mange år forsøkt å få barn uten å lykkes. Da Henriette til slutt kom, som er resultat av prøverørsbehandling, er lykken komplett for Monica. Så blir hun syk. Medisinene fungerer ikke. Hun blir oppblåst. Litt ugjenkjennelig. Henriette er ofte på sykebesøk, men husker ingenting av disse.

– Jeg har slitt med skyldfølelse rundt dette med at mamma fikk hjernesvulst. Jeg har tenkt at det kan ha hatt noe med fødselen å gjøre, sier Henriette selv om hun vet at det ikke er slik. Det har vært mye kreftsykdom i familien. Også Henriettes morfar døde av hjernesvulst da moren var seks år gammel.

– Mest av alt har jeg kjent på følelsen av urettferdighet. Det var urettferdig at jeg skulle vokse opp uten mor. Da venninnene mine i oppveksten skulle ha jentekvelder eller shoppingdager med mødrene sine, kjente jeg ekstra på det å ikke ha noen mamma. Men det har vært det normale for meg. Det er fortsatt veldig rart for meg å si mamma. Det har alltid bare vært meg og pappa. Det verste er når folk synes synd på meg fordi jeg har vokst opp uten mor. Det er ikke synd på meg. Jeg har hatt det bra, selv om det selvfølgelig er ting jeg har savnet, og det har til tider vært tøft for pappa som måtte ha to roller.

(Saken fortsetter under videoreportasjen)

27.11.96

Jeg så dagens lys 18. oktober 1963. Jeg ble født på gamle Ålesund sykehus, og den tiden var det ikke vanlig at pappaen var med på fødselen. Dessuten var pappaen min på sjøen da jeg var født. Pappaen min jobbet på båt og mammaen min var husmor. Barndommen min var vel «normal» tenker jeg. Like etter påske i 1969 ble pappa syk, og det ble senere påvist hjernesvulst. Han døde 1. september 1970 av denne sykdommen.

Henriette har lest mammas dagbøker så mange ganger at hun nesten kan dem utenat.

– Jeg visste at mamma var et godt menneske, men nå kjenner jeg henne.

Hun sier det har vært spesielt å ikke ha en morsfigur. At det er enkelte ting som hadde vært naturlig å snakke med en mor om som hun har holdt inne.

– Mormor har vært en svært viktig person i livet mitt. Hun har vært familiens støtte oppi alt.

Under høytidene tenker Henriette spesielt mye på mamma.

– Jeg synes det er leit at hun ikke skal være til stede når jeg en dag gifter meg. Når jeg en gang får barn. Da jeg nylig flyttet inn i min første leilighet hadde jeg så lyst til å fortelle det til mamma.

Da Henriette var yngre, var livet preget av mye sinne. Sinne over urettferdigheten det var å ha mistet så mange i familien til kreft. Hun kan fortsatt bli sint. Da blar hun i mammas bøker.

– Mamma var en så utrolig positiv person. Hun så alltid lyst på livet. Når jeg leser tekstene hennes, gir hun meg det lille ekstra så jeg igjen kan finne gleden i livet mitt. En slags oppvekker. Jeg gråter like mye hver gang. Jeg føler hun lever videre gjennom disse bøkene. Jeg ønsker å leve et godt liv igjennom henne.

Henriette drømmer om å en dag gi ut mammas livstestamente i bokform. Hun vil at så mange som mulig skal få innblikk i hvor godt menneske moren var.

Monica er gravlagt på Sunnmøre, sitt fødested. Til tider har det vært tøft for Henriette at gravstedet ligger så langt unna. Da hun var yngre, hadde familien et «late-som-gravsted» på Alfaset gravlund hvor de ofte gikk og minnet Monica. Henriette har reist mye rundt i verden sammen med faren. Keplerstjerna som ligger på veien til Gardermoen er blitt et viktig minnested i så måte.

– Hver gang jeg passerer den stjerna, prater jeg med mamma, forteller hun.

29-11-96

Mine beste venninner på gymnaset var Rita, Liv Sylvi og Evy Kristin. I skoleferiene jobbet jeg i Geiranger. To somre på Utsikten Hotel og to somre i kafeteriaen på Meroks Hotel. På Utsikten jobbet jeg på kjøkkenet – vasket opp og anrettet kald mat. Det var gøy det, spesielt moro var det når lønningen kom.

Jeg liker tanken på at mamma passer på meg. At hun overvåker meg, sier Henriette.

Moren var svært religiøs. Henriette er humanist. Men hun liker likevel tanken på at mammaen kanskje sitter et sted og ser ned på datteren.

– Jeg synes det er vanskelig å tenke på at jeg var et så etterlengtet barn, og at hun måtte dra så kort tid etter at drømmen var oppfylt.

Henriette følte hun måtte bli voksen fort. Hun lå foran de andre barna, både i barnehagen og på skolen. Gikk tidlig og snakket tidlig.

– Å vokse opp uten mor har på en måte gjort meg sterk. Det er som sagt ikke synd på meg. Det hadde vært verre for meg om moren min hadde dødd i fjor.

Morens familien bor på et lite sted ved Ålesund. Når Henriette er på besøk hos mormoren, får hun alltid bemerkninger fra folk om hvor lik hun er Monica.

– Det er så koselig å høre! Jeg synes moren min var så pen. Jeg er så stolt over å være lik henne, sier hun.

Henriette oppfordrer alle foreldre, uansett om de har en dødelig sykdom eller ikke, om å ta seg tid til å skrive en lignende bok til sine barn.

– Men jeg ser ikke for meg at nåtidas foreldre har tid til å skrive slike bøker. Men de bør ta seg tid. Bruk en søndagskveld i ny og ne på å skrive ned din historie. Man tenker at man aldri bli syk eller havner i en ulykke, men det kan skje med alle. Alle skal dø.

Mammas dagbøker er blitt Henriettes viktigste eiendeler.

– De er nok de første jeg ville sett etter hvis det hadde begynt å brenne.

11.01.97

Kjære Henriette.

Jeg har sinne og stahet og det har du tydeligvis arvet. Heldigvis, får jeg si, for da blir du ingen «nikkedukke», men en frøken med egne meningers mot. Dette blir mere en dagbok fra meg til deg, Henriette. Nå er du altfor liten til å lese og forstå, men når du blir større kan du lese og forstå. Håper at du er glad for at jeg har skrevet til deg.

Jeg er så glad i deg, Henriette. Du er det største som har hendt meg. Ingen har vel ønsket seg barn mer enn jeg, så da du ble født sto verden stille av lykke!

Henriette synes det er aller vanskeligst å lese innleggene mamma skrev i sine siste måneder.

– Hun hadde så pen håndskrift. Du ser gjennom håndskriften at hun holdt seg sterk. Men i de siste innleggene er den forandret. Du ser gjennom skriften hvor vondt hun har det.

Alle Monicas innlegg underskrives med «Klem fra mamma». I begge bøkene beskriver hun stadig hvor høyt hun elsker datteren. I Henriettes dåp er moren så syk at hun ikke er til stede under seremonien i kirken. Hun orker knapt gå i selskapet heller. Men noen dager er lyse:

Fredag 7/6-96 kl. 20.40

Å, i dag har vært en deilig dag. Jeg sto opp kl. 06.45 med Henriette, og la meg igjen kl. 08.30. Da sov jeg i 2 timer. Jeg har vært i kjempeform i dag, så jeg har klart å ta meg mer av Henriette også. Uroligheten er visst i ferd med å forlate kroppen, og det er deilig. Jeg prøver å tenke på at livet blir sånn framover nå. Jeg må tenke på at «jeg skal komme tilbake til livet, og ikke sitte å vente på at livet kommer til meg.» Men det er vanskelig å innstille seg på at sånn blir livet mitt. Jeg har hatt 30 «normale» år, og de neste årene blir «unormale».

Henriette råder foreldre til å dokumentere mest mulig fra ungenes barndom.

– Ta ikke bilder bare i bursdager og ved store begivenheter. Ta bilder i hverdagen. Og lag et skikkelig album eller en fotobok. Det blir ikke det samme å legge ut mobilbildene på Facebook. Dette er noe alle foreldre bør ta seg tid til. Å bla i gamle album sammen med familien er noe av det koseligste man kan gjøre. Spar på minnene hver dag.

– Hvis jeg skal komme med et råd, så vil jeg understreke viktigheten av å være til stedet i dine barns barndom. Jeg har tatt meg et friår og jobber på McDonalds. Der ser jeg mange barnefamilier hvor ungene forsøker å få foreldrenes oppmerksomhet, men foreldrene er mer opptatt av å se på mobilen sin. Tenk hvor mye dere går glipp av! Man lever livet kun én gang, vi må ta så godt vare på det. Og det viktigste i livet er barna dine. Du må aldri skuffe dem, alltid være der for dem.

Hun tror hun blir en god mor. Til sine framtidige barn skal hun viderebringe deres mormors historie.

– Jeg har lært mye om det å være en god mor gjennom mammas dagbøker, mener hun. Mamma var alles mor, hun. Hun ville ikke at noen i verden skulle ha det vondt og tok vare på alle.

Hun mener det er svært viktig at foreldre prater med ungene sine om for eksempel hvordan de ønsker at egen begravelse skal være.

– Hva slags musikk ønsker du, hva slags blomster. Fortell om interessene dine. Det vil være verdifullt når foreldrene dine en gang går bort.

Mandag 24.6.96. kl. 10.00

På fredag fikk vi beskjed om at svulsten er borte, og at bildene er fine. Men nå strever jeg sånn i motbakke. At jeg ønsker er å dø, slik at Tor og Henriette kan begynne ett nytt liv og gå videre mot et normalt liv. Jeg føler meg bare i veien for et normalt liv for dem. Stakkars Henriette som har en sånn mor..... Stakkars Tor som har en sånn kone ...

Utover dagen, når de vonde tankene slipper taket, så vil jeg ikke dø. Da vil jeg at Tor, Henriette og jeg skal skape oss et godt liv sammen. Henriette fortjener å ha både en mor og en far. Stakkars liten det er godt at hun ikke forstår hvordan jeg tenker å føler. Å, kjære Gud hjelp meg til å bli kvitt de destruktive tankene.

– Noen ganger tenker jeg at det ville vært lettere om mamma hadde vært i live, men ikke ville hatt meg. Da kunne jo jeg forsøkt å ta kontakt med henne. Andre ganger tenker jeg at hun jo døde mens hun elsket meg.

Da Henriette ble myndig, fikk hun et annet syn på livet. Hennes livsmotto er «vær så lykkelig som mulig».

– Så tenker jeg; ser mamma på meg nå? Er hun stolt av meg nå?

Monicas siste innlegg til datteren er skrevet en vår dag i 1997. Hun er svært syk og er innlagt på Aker sykehus.

20.5.97

Kjære Henriette!

Kjære elskede ungen min. Nå ligger Mamma på sykehuset på Aker. Kanskje er dette det siste jeg skriver til deg. Husk alltid på at jeg og din pappa elsker deg mest av alle. Jeg er så stolt av deg. Du får bare unnskylde min skrift, når min hjerne er så ødelagt etter at jeg har noe vondt.

Halvannen måned senere dør Monica. I safen ligger dagbøkene og venter på at datteren skal bli stor nok til å forstå hvor høyt hun var elsket.

Denne saken er skrevet av rb.no.