Moralsk tvilsomt trekantdrama
Utroskapsdrama fra meksikansk mennonittsamfunn som er estetisk praktfullt, men som ikke klarer – og muligens ikke forsøker – å engasjere med sitt moralske dilemma.
Mexico/Frankrike 2007. Regi: Carlos Reygadas. Med: Jacobo Klassen, Elizabeth Fehr og Maria Pankratz
Aldersgrense: Tillatt for alle
Den meksikanske regissøren Carlos Reygadas vakte internasjonal oppsikt med sin debutfilm Japón, og andrefilmen Gudenes kamp bekreftet hans posisjon som yndling i Cannes og andre prestisjetunge festivaler. Filmskaperens dvelende og poetiske realisme preger også hans tredje spillefilm Stille lys, som vant hovedprisen på Bergen Internasjonale Filmfestival i fjor. Men Gudens kamp var for meg en langt mektigere filmopplevelse. (Japón har jeg dessverre ikke sett, bør jeg vel tilføye.)
Stille lys utspiller seg i et lite meksikansk mennonittsamfunn, en religiøs gruppe som lever av jordbruk, kler seg som sine forfedre fra Europa og snakker en dialekt som kalles plattdietch, eller lavtysk på norsk – derav originaltittelen Stellet Licht.
Johan er en staut familiefar som har falt for dypt for elskerinnen Marianne. Dette skaper et sjeletærende dilemma for den godt gifte, religiøse mannen, som føler seg fanget i en uholdbar, trekantet relasjon som eskalerer til en tragedie av uforutsette dimensjoner.
Det er ingen tvil om at Reygadas er en meget talentfull og – i det minste på det stilistiske planet – visjonær filmskaper. Mange av filmens lange tagninger er ren poesi. Jeg tviler på at regissøren har noen ambisjoner om å underholde sitt publikum, men det kan like fullt holdes i mot filmen at den tidvis blir litt langtekkelig. Problemet er at det er vanskelig å finne noe senter for sympati. Filmen tar nemlig den lidende, utro mannens parti, trolig med grunnlag i mennonittenes gammeldagse kvinnesyn, men det gjør ikke handlingene hans noe mer sympatiske i mine øyne. Det er kvinnene som er de sanne ofrene her. Derfor hadde det vært langt mer interessant å følge disses stilltiende og lidende aksept av utroskapen.
Mulig det maskuline perspektivet er valgt for å skape provokasjon og ettertanke, men Reygadas dvelende og kjølig registrerende film forsøker i svært liten grad å sette oss inn i dette samfunnets tradisjoner, moral og livssyn, noe som reduserer publikum til distanserte observatører av dramaet som utspiller seg. Filmen er estetisk besnærende, men emosjonelt lite engasjerende – til tross for at den moralsk sett er rimelig besværlig. Det hadde kanskje vært en ærligere sak om Reygadas hadde unnlatt å ta parti med noen av partene, i tråd med sin observerende filmstil.