Moden kjærlighet

I Am Love - Italia 2009. Regi: Luca Guadagnino. Med: Tilda Swinton, Flavio Parenti, Edoardo Gabbriellini, Alba Rohrwacher, Pippo Delbono, Maria Paiato, Diane Fleri, Waris Ahluwalia, Gabriele Ferzetti, Marisa Berenson

Aldersgrense: 11 år

Russiske Emma (Tilda Swinton) er gift inn i en velstående, italiensk fabrikkeierfamilie, som tidlig i filmen samles i et formelt middagsselskap. Her skal slektens aldrende patriark kunngjøre hvem som får det videre ansvaret for affærene – en avgjørelse som vil komme til å overraske flere rundt bordet.

Viktigere for filmens handling er det imidlertid at Emma samme kveld introduseres for sønnens bestevenn Antonio. En ung kokk som vekker appetitt hos henne på mer enn de utsøkte rettene han tilbereder.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Snart innleder de et lidenskapelig forhold, og med dette blir den ellers så kontrollerte madammen enda mer fremmed for familien hun har vært medlem av i årevis. Men når datteren betror henne at hun har innledet et forhold til en kvinne, føres de to nærmere hverandre – trolig fordi Emma omsider finner en annen i familien som går sine egne veier.

Dette er altså et nokså klassisk borgerskapsdrama om en frustrert frue som slekter til både Lady Chatterley og Mrs. Robinson.

Tilda Swinton har vært med på å utvikle filmprosjektet i mer enn ti år, og står oppført som produsent i tillegg til hovedrolleinnehaver. At den britiske skuespilleren lærte seg å snakke italiensk med russisk aksent for rollen, vitner også om hennes engasjement for denne filmen. Det er vel heller ikke utenkelig at innsatsen (som inkluderer mer nakenhet enn man vanligvis ser av skuespillere som nærmer seg 50) kan innbringe henne en ny Oscar-statuett.

«I Am Love» er et velspilt drama med et ekspressivt og stilsikkert filmspråk. Ikke minst er skildringene av de erotiske møtene både smakfullt og originalt utført. De kryssklippede bildene av blomster og insekter (ikke bier, gudskjelov!) føles imidlertid nokså unødvendige. Det samme kan sies om den voldsomme og påtrengende musikken, som får en til å mistenke at regissør Luca Guadagnino forsøker å gjøre handlingen mer dramatisk enn den egentlig er – med det resultat at publikum distanseres snarere enn å dras inn i dramaet.

Men selve historien blir heldigvis aldri overtydelig. Tvert imot er filmskaperen selvsikker nok til å slippe mange karakterer til, og la dem uttrykke seg gjennom blikk og diskret mimikk framfor dialog og store fakter. Dette er med på å gjøre «I Am Love» til et rikt og modent drama, som hadde kledd et mer dempet lydbilde og ditto symbolbruk. Samt muligens også en mer elegant tittel.