Mobbens råskap

Bully -USA 2012. Regi: Lee Hirsch. Med: Alex, Ja'Meya, Kelby, Tina Long, David Long, Kirk Smalley

Aldersgrense: Tillatt for alle (Egnethet: Ungdom/voksne)

Dokumentaren «Bully» (som ikke må forveksles med Larry Clarks ti år eldre fiksjonsfilm) handler om mobbing. Ikke så mye mobberne, selv om tittelen for så vidt antyder det, men om ofrene og konsekvensene av dette alt for utbredte fenomenet.

Filmskaper Lee Hirsch forteller historien om fem mobbeofre fra ulike steder i den amerikanske midtvesten, deriblant to som har tatt sine liv som en følge av plagingen. De tre resterende er en 12 år gammel gutt som følges av Hirsch gjennom sin ekstremt vanskelige hverdag (med mobbing som starter allerede når han venter på skolebussen), en litt eldre jente som til slutt trakk pistol mot sine mobbere og en tenåring som utstøtes av både idrettslaget og lokalsamfunnet fordi hun er lesbisk.

Alle historiene gjør sterkt inntrykk, men filmen vier mest tid på den plagede tolvåringen Alex. Et valg som definitivt oppleves riktig, selv om man tidvis kan ønske seg mer om de andre skjebnene.

Det er imponerende hvor tett Hirsch (som også er filmens fotograf) har kommet på den innesluttede gutten og hans hverdag. Regissøren er jevnlig til stede når tolvåringen terroriseres av sine plageånder (uten at disse individene tydeliggjøres i alt for stor grad, i seg selv en sympatisk side ved filmen) – som er så alvorlig at han etter hvert ser seg nødt til å gå ut av sin rolle som iakttagende filmskaper, og vise opptakene til foreldre og lærere. Uten at sistnevnte får gjort noe særlig med problemet.

Filmen tegner nemlig et opprørende bilde av et særdeles lite handlekraftig (amerikansk) skoleverk, som gjerne irettesetter ofrene mer enn mobberne.

Opprørende er naturligvis også scenene som dokumenterer hvor ekstrem og systematisk mobbing kan være. Men filmens aller mest hjerteskjærende øyeblikk er muligens når Alex spør sin mor om hvem som er å regne som hans venner, om det ikke er mobberne. Et spørsmål hun ikke har noe svar på.

Sønnen har med andre ord ikke bare vendt seg til mobbingen, men akseptert den som sin eneste form for sosial omgang med jevnaldrende.

Til slutt dreier det seg imidlertid ikke lenger om avmakt. Hirsch avrunder med å vise foreldre og ofre som samler seg i kampen mot mobbing, og gir dermed filmopplevelsen et velkomment pust av håp og optimisme. Men med dette føles filmen, som hittil har holdt seg på en rimelig nøktern og observerende linje, med ett som en informasjonsfilm for en antimobbekampanje. Nå skal det ikke holdes mot filmen at Hirsch har tatt et klart standpunkt mot mobbing, men det spørs om ikke dens budskap ville vært vel så tydelig uten denne programerklæringen på slutten.

Når det er sagt, er det å håpe at flest mulig ser «Bully» – både unge (lanseres filmen med en plan om å nå ut til skolene?) og voksne (som jo også kan være mobbere, så vel som pårørende og ofre). For selv om ting kanskje er mer ekstreme i USA (noen av hendelsene kan således ses i lys av USAs liberale våpenlovgivning), lever nok heller ikke vi i et mobbefritt samfunn.

Et viktig tema gjør ikke nødvendigvis en god film, men «Bully» er sterk både som dokumentarfilmhåndverk og i sitt opprivende innhold.