Minneverdig om hukommelssvikt

Still Alice

USA 2014

Regi: Richard Glatzer og Wash Westmoreland

Med: Julianne Moore, Kristen Stewart, Alec Baldwin, Kate Bosworth, Hunter Parrish

Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: voksen)

“Still Alice” er basert på Lisa Gonovas roman ved samme navn, og introduserer oss for tittelens Alice (Julianne Moore) på hennes femtiårsdag.

Alice har et godt forhold til sine tre voksne barn (Kristen Stewart, Kate Bosworth og Hunter Parrish), er lykkelig gift med en forsker innen medisin (Alec Baldwin) og har selv en strålende karriere som professor i lingvistikk. Hun er imidlertid plaget med sporadisk desorientering og plutselige hukommelsestap, og snart får hun diagnosen tidlig Alzheimer.

Som om ikke det er nedslående nok i seg selv, er det i tillegg 50 prosent sjanse for at barna har arvet lidelsen, noe de kan velge å finne ut gjennom en gentest.

«Still Alice» er sterk av to hovedgrunner, som også kan sies å være filmens grunnpillarer: Den forteller nakent og ærlig om en sykdom som rammer hardt og nådeløst, uten noen spesielt effektive botemidler å oppdrive. Og så inneholder den en svært kraftfull og gripende rolleprestasjon av Julianne Moore, som hun er Oscar-nominert for – og sågar fortjener å stikke av med stauetten for. (Hun har da også blitt belønnet med en Golden Globe og en rekke andre skuespillerpriser for rollen.)

Det er imidlertid også andre positive ting å trekke fram. Alec Baldwin er lun, dempet og sympatisk i birollen som Alices ektemann, samtidig som vi skimter at parets hengivenhet til sine respektive karrierer blir en hindring i møte med de nye utfordringene. Kristen Stewart leverer også en fin prestasjon som yngstedatteren, som til sin mors frustrasjon ikke har valgt like tradisjonelle og prestisjetunge veier som sine søsken - men som skal bli den som mer enn noen andre er der for Alice etter hvert som skitten virkelig treffer vifta.

Samtidig er det sider ved filmen som kunne ha vært mer komplekst eller inngående skildret, og disse gjør at det ikke er så overraskende at det kun er hovedrolleinnehaveren som er nominert til nevnte statuett.

Enkelte scener viser effektivt og virkningsfullt hvordan Alice mister sin evne til å orientere seg, men filmen kan også føles litt vel strømlinjeformet og «rett fram» i sin tilnærming til materialet (selv om de to regissørene skal berømmes for at de ikke henfaller til overdreven sentimentalitet).

Noen løsninger framstår i overkant enkle, slik som det noe opplagte valget å la det nettopp være en lingvist og akademiker som skal oppleve å miste språket og kunnskapen hun har viet livet sitt til. Og likeledes at det er datteren som på alle måter står lengst unna ved filmens start, som skal komme henne nærmest.

Dette er ikke nødvendigvis gale valg, men jeg tror fortellingen hadde blitt rikere og enda mer givende om vi så noe mer til de andre i familien – og hvordan de både takler og ikke takler den fortvilte situasjonen. Ikke minst er det nokså opprivende aspektet om at sykdommen kan videreføres til Alices barn og barnebarn nokså overflatisk – for ikke å si unnvikende – behandlet i manuskriptet.

Ikke desto mindre er «Still Alice» en nær og bevegende beskrivelse av en svært vanskelig realitet for mange mennesker, som burde ha vært gjenstand for langt flere filmer. I tillegg til å inneholde en usedvanlig sterk prestasjon fra en av USAs aller fremste skuespillere.