Mindre sprut i bamsen
Seth MacFarlane er stadig besatt av å sjokkere, men «Ted 2» er like fullt slappere enn forgjengeren.
Ted 2
USA 2015
Regi: Seth MacFarlane
Med: Mark Wahlberg, Amanda Seyfried, Seth MacFarlane, Jessica Barth, Liam Neeson, Morgan Freeman, Lexi Atkins, Patrick Warburton, Dennis Haybert, Richard Schiff, Michael Dorn, Nana Visitor, Tom Brady
Aldersgrense: 12 år
Sommer er oppfølgertid på kino, og denne uka er det duket for film nummer to om den grisete tøybamsen Ted. Som mange vil huske fra første film, ønsket åtteåringen John seg at teddybjørnen hans skulle komme til live og at de to skulle være bestevenner for livet. På grunn av et sammenfallende stjerneskudd fikk han seg dermed en likesinnet, spill levende bamse, som i voksen alder deler Johns forkjærlighet for dop, drikke og diverse gutteromsaktiviteter.
«Ted 2» starer med at Ted (stemmelagt av regissør Seth MacFarlane) gifter seg med Tami-Lynn (Jessica Barth), men hopper raskt fram til ekteskapets mindre gode dager. For å redde forholdet, synes Ted det er på tide at de får barn – men det skal vise seg å være lettere foreslått enn gjort.
Kjemper for borgerrettigheter
I mangel av det rette forplantingsutstyret fra bamsens side, søker paret om å adoptere. Dette fører imidlertid til en byråkratisk prosess hvor Ted blir offisielt klassifisert som en eiendom, og med dette annulleres også ekteskapet. Sammen med sin «BFF» John (Mark Wahlberg) beslutter Ted seg derfor for å gå rettens vei for å få status og dertil hørende rettigheter som menneske. Til å lede kampen finner de den ferske advokaten Samantha (Amanda Seyfried), som kompenserer for sin manglende juridiske arbeidserfaring med et hjerte som banker for Teds sak og to lunger som higer etter cannabis.
Handlingen spiller hele veien på tidligere borgerrettighetskamper i amerikansk historie, om enn ikke på spesielt snedig vis. Isteden blir kombinasjonen av referanser til undertrykkingen av sorte amerikanere med jevnlig hudfargebaserte vitser til tider noe umusikalsk, selv om man vel å merke aldri mistenker filmskaperens motivasjon for å være rasistisk. Som vanlig synes McFarlanes anliggende hovedsaklig å være å tøye strikken lengst mulig for hva man kan tulle med – noe han unektelig har gjort både smartere og morsommere i både «Family Guy» og den første «Ted»-filmen.
«Too soon»
Denne holdningen gjør også at filmen inneholder mye tull og tøys med kroppsvæsker, ikke minst spermier. I en av de mer minneverdige øyeblikkene lar MacFarlane dessuten sine to hovedpersoner for egen fornøyelses skyld ødelegge en improkveld for standup-komikere, ved å rope ut temaforslag som 9/11, Bill Cosby og Charlie Hebdo. Her evner han til dels å skape dristig humor med utgangspunkt i at disse tingene egentlig er for alvorlige eller for tidlige å spøke med. Samtidig faller – ironisk nok, kan man kanskje si – hans egen film til en viss grad ned på feil side av denne grensa, da den intense fleipingen om sorte i «Ted 2» føles ekstra ubehagelig i lys av de rasistisk motiverte kirkedrapene i Sør-Carolina for bare en måned siden.
For å vende tilbake til de positive sidene, er Amanda Seyfried et sjarmerende tilskudd i gjengen. Det er også gledelig å se John Slattery som advokat av den sleske skolen, men han kunne nok ha vært benyttet enda bedre i så måte. Filmen inneholder dessuten flere cameos fra diverse skuespillere, deriblant noen nye og noen gamle – og noen artigere enn andre.
En spilletid på nesten to timer er imidlertid for lang for en såpass slapt sammenskrudd historie. I tillegg får man inntrykk av at Seth MacFarlane har glemt at drøy humor ikke bare handler om å være drøy, men også om å faktisk være morsom. Og det får han ikke alltid til i «Ted 2».