Mildt krydret matfilm

En tretti meters reise - USA/India/De forente arabiske emirater 2014

Regi: Lasse Hallström

Med: Manish Dayal, Helen Mirren, Charlotte Le Bon, Om Puri, Amit Shah, Farzana Dua-Elahe

Aldersgrense: 7 år (egnethet: ungdom/voksen)

Det er snart 30 år siden svenske Lasse Hallström regisserte «Mitt liv som hund». Om man må sammenligne, har han etter det hatt en internasjonal karriere ingen norsk regissør helt har vært i nærheten av, med filmer som «Hva er det med Gilbert Grape», «Siderhusreglene», «Sjokolade», «Casanova», «Dear John» og «Laksefiske i Jemen».

Hans nyeste film er basert på Richard C. Morais bok ved samme navn, har Steven Spielberg og Oprah Winfrey blant produsentene, og handler om en indisk familie som flykter fra hjemlandet grunnet politiske uroligheter som ikke gås nærmere inn på. Etter en regnvåt bomtur til Storbritannia ender hovedpersonen Hassan (Manish Dayal) med far (Om Puri) og søsken i en liten landsby i Frankrike, hvor de bestemmer seg for å videreføre familiens tradisjonelle geskjeft og starte restaurant. Med indisk mat på menyen, naturligvis.

Dette møter svært liten begeistring hos den strenge Madame Mallory (Helen Mirren), som driver den Michelin-stjernebelønnede franske restauranten tretti meter rett over gata. Eller hundre fot, som det heter i originaltittelen.

Det er med andre ord duket for et slags mestermøte mellom de mektige matnasjonene India og Frankrike, i et bredt anlagt drama om kulturforskjeller og gastronomi – som selvfølgelig er krydret med romantikk over flere generasjoner. For selv om vår mann Hassan har kokkeleringsevner langt over det ordinære, får han nødvendig hjelp av motstanderens unge og single soussjef (Charlotte Le Bon) til å knekke sitt nye hjemlands kulinariske koder, og med det oppstår musikk av den søte typen. Men også farens innstilling til den jevnaldrende konkurrentfruen skal bli betydelig mildere, etter hvert som de våger å fri seg fra sine respektive, hevdvunne oppskrifter.

Lasse Hallström har fått for vane å servere sukkerbeholdige dramaer som ikke skal oppleves for sterke eller utfordrende for noens smak, hvilket i står grad gjelder «En trettimeters reise». Selv om den riktignok har sine sjarmerende øyeblikk, ikke minst takket være en velvalgt rollebesetning (så får vi heller være overbærende med Helen Mirrens ikke alt for troverdige franske aksent).

Generelt virker denne filmen imidlertid mer drevet av kommersiell hunger som trolig er inspirert av suksessen til «The Lunchbox», enn av genuin matglede eller fortellertrang.

Her handler det naturligvis om å åpne opp for fremmede kulturer, uten at «En trettimeters reise» kan sies å være preget av noen spesielt dyp (kryss-)kulturell forståelse. I tillegg dreier det seg om å ikke åpne alt for mye opp for økonomisk og karrieremessig suksess, om det går på bekostning av visse kjerneverdier. For ikke alle nye impulser er av det gode, og man skal huske hvor man kommer fra.

Med andre ord skal ikke filmen beskyldes for å ha plagsomt mange originale tanker på menyen.

Manuset er signert den drevne forfatteren Steven Knight, som nylig også viste seg som en habil regissør med «Locke». Her har han imidlertid vært i overkant konfliktsky, da «En trettimeters reise» er så besatt av å skape trivelig «feelgood»-stemning at den unnlater å gi sin hovedperson tilstrekkelig med motstand underveis til at reisen virkelig engasjerer. Ikke minst blir dette et problem i filmens tredje og avsluttende akt, som i mangelen av reell konflikt føles mer som dessert på mett mage enn et skikkelig klimaks i måltidet.