Mesterskap i vold og gørr

Olympus Has Fallen - USA 2013. Regi: Antoine Fuqua. Med Gerard Butler, Aaron Eckhart. Ashley Judd, Morgan Freeman, Angela Bassett

Aldersgrense 15 år - Frarådes ungdom under 15 år

Mike Banning (Gerard Butler) er presidentens høyre hånd og gode venn. Spesialagenten har dessuten et godt forhold til presidentparets lille sønn. Men da tragedien rammer, blir han omplassert og desillusjonert. Helt til den sørkoreanske presidenten ankommer Washington D.C med et lite kobbel av sikkerhetsfolk i hælene hvor slett ikke alle er tro tjenere og snart er Det hvite hus okkupert av terrorister.

Vi trenger ikke si mer, de fleste vil allerede skjønne at det blir opp til Gerard Butler, vår helt, å ordne opp i sakene. På det viset er «Olympus Has Fallen» (Olympus refererer til agentenes kodeord for Det hvite hus) en ganske ordinær actionhistorie om den patriotiske helten som aldri gir opp. Problemet er imidlertid hvordan det gjøres.

Det er ikke så ofte undertegnede reagerer på voldsbruk i amerikanske actionfilmer, men her er den så overskridende og så brutal at man blir helt utmattet. Det knekkes nakker, skytes i hoder så blodspruten står og henrettes over en ganske så lav sko. For å si det sånn, du skjønner at fyren er dau lenge før terroristene og Butler er ferdig med dem. Det er rett og slett «overkill» i mangel av et godt norsk ord. Og du lurer jo på hvor Fuqua vil hen.

Enda verre, man lurer på når de har tenkt å fortsette historien. Undertegnede kan ikke se annet enn at voldsbruken er ment å være oppildnende for publikum, Øye for øye, tann for tann. Nu jävlar! Et par av scenene er ubehagelige tatt i betraktning de senere tids terrorangrep på skoler og Boston maraton.

Min teori er imidlertid at Antoine Fuqua har skjønt at her har han en historie som er blitt fortalt mange ganger før, og derfor trenger den å sprites opp ganske mange hakk. Og så vet han ikke helt hvordan han skal gjøre det. Problemet er at den overdrevne volden slett ikke driver plottet fremover og «Olympus Has Fallen» forblir like klisjéaktig gjennom hele filmen. Her og der dukker det opp spede forsøk på å skape litt menneskelighet i scener som i neste øyeblikk trampes ned eller skjæres over så blodspurten står. Det gjør både scenene og skuespillerne som er i dem, som Bannings kone, Radha Mitchell, overflødige.

Rollefigurer som sikkerhetssjef Angela Bassett og utøvende president Morgan Freeman gir tilløp til gode prestasjoner, men de har ingen tid på lerretet. Og sjelden har vel det amerikanske militæret fremstått som en så til de grader gjeng med amatører. Vi noterer oss at det nå også tydelig er tillatt å lage hollywoodaction av beryktede 9/11-bilder.

Et annet problem er at filmen slipper flere historietråder samtidig. Disse blir enten forlatt eller nøstet opp ulogisk fort. Historien om presidentsønnen er en av dem. Gang på gang legges det opp til litt finurlige vrier i handlingen og vi øyner spent håp om noe mer, men dessverre, det hele banker i vei på sørgelig voldelig vis. Det gir filmen en ujevn rytme. Og egentlig har vi sett denne historien før, mye bedre fortalt og faktisk med humor - i «Die Hard».

«Olympus Has Fallen» gjør utstrakt bruk av green screen, det vil si at mye av natur, Washington og annet er lagt på i ettertid og skuespillerne har ikke hatt det vi ser å forholde oss til. Det er faktisk ganske synlig og gir filmen et litt diffust kunstig preg. Filmens sterkeste kort er Gerard Butler, som til tross for at han fremstår som en følelsesløs maskin, faktisk driver spenningen fremover.

Er du hypp på vold- og gorefest, så er «Olympus Has Fallen» spennende nok, men vil du se en stiligere film, kan du like gjerne grave frem Bruce WIllis-klassikeren «Die Hard» fra hjemmekartoteket. Skurken er kulere og.