Mesterlig melankoli

Oslo, 31. august - Norge 2011. Regi: Joachim Trier. Med: Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With Kristiansen, Johanne Kjellevik Ledang, Tone Beate Mostraum og Renate Reinsve

Aldersgrense: 15 år

Med «Reprise» posisjonerte Joachim Trier seg som en av Norges mest interessante filmskapere. Sammen med sin medmanusforfatter Eskil Vogt fanget han en generasjon unge osloborgere med vestkanttilhørighet og kunstnerambisjoner, i en film som lett og lekent sjonglerte flere temaer og karakterer. «Reprise» utviste dessuten en formsikkerhet og en filmhistorisk bevissthet man knapt hadde sett maken til her til lands.

Mer fra Side2.no: Sjekk forsiden nå

I «Oslo, 31. august» har Trier og Vogt valgt å fokusere på én karakter, og med det gå dypere inn i én tematikk. Og ikke bare bekrefter de sin posisjon blant norske filmskapere, de har faktisk laget den beste norske filmen på flere tiår.

Filmen følger 34 år gamle Anders (Andes Danielsen Lie) i ett døgn, i en eksistensiell vandring gjennom Oslo. Den desillusjonerte hipsteren er i ferd med å avslutte et opphold på avrusningsklinikk, og gjennom dagen og natten oppsøker han gamle venner og miljøer, i tillegg til et jobbintervju. Det store spørsmålet er imidlertid ikke hva han skal leve av, men om han i det hele tatt vil leve.

Gjennom menneskene Anders møter gir filmen også rom for digresjoner og detaljer, og slik sett kjenner man igjen registilen og fortellerformen fra «Reprise». Men denne gang er både handlingen og stemningen sårere, mer melankolsk og noe mer realistisk.

Den nokså tunge andrefilmen bæres rakt av Anders Danielsen Lie, som er til stede i hver eneste scene, med en intensitet og desperasjon som tidvis er smertefull å observere. Men også Hans Olav Brenner og Ingrid Olava, navn som ikke først og fremst er kjent for skuespill, overbeviser i sine biroller. Dette er en film som på alle plan vitner om en regissør som vet hva han vil, og hvordan han skal få det fram.

I tillegg er altså «Oslo, 31. august» en kjærlighetserklæring til vår nylig hardt prøvede hovedstad.

Filmen ble innspilt i fjor, og hadde internasjonal premiere i Cannes i mai. Siden den gang har Oslo blitt rystet i sine grunnvoller. Jeg så filmen først i mai, og på nytt da den avsluttet Filmfestivalen i Haugesund i forrige uke. Angrepet 22. juli forandrer til en viss grad opplevelsen av filmen, men gjør bare hyllesten til Oslo enda mer gripende og mer velkommen. Samtidig er det filmens karakterportrett som er dens aller sterkeste element. Skjebnen som skildres grep meg på et dypt personlig plan i mai, og var ikke mindre bevegende ved gjensyn på tampen av sommeren.

«Oslo, 31. august» er muligens den beste norske filmen siden Oddvar Einarsons «X» fra 1986 (som for øvrig også var et slags portrett av Oslo). I likhet med denne er Triers film også fremragende og unik i internasjonal sammenheng.

Med datoen i filmens tittel er sommeren over. Men «Oslo, 31. august» kommer til å bli stående som et monument i norsk filmhistorie i lang tid framover.