Mer munter masochisme

Jackass 3D - USA 2010. Regi: Jeff Tremaine. Med: Johnny Knoxville, Bam Margera, Steve-O, Chris Pontius, Ryan Dunn, Preston Lacy, Rob Stull

Aldersgrense: 11 år

Gud hjelpe oss alle, og aller mest Johnny Knoxville, Steve-O, Wee Man, Bam Margera og resten av den muntert maskuline masochistgjengen, når Jackass-konseptet er tilbake i sin tredje kinofilmutgave, denne gangen i 3D.

For her går det i knall, fall og inkluderende behandling av ymse kroppsvæsker gjennom drøyt halvannen time med stunts og ablegøyer man definitivt ikke burde prøve ut hjemme.

Som sedvanlig byr ikke «Jackass 3D» på noen overordnet historie, men en rekke frittstående sketsjer - noen enkle, andre forseggjorte - som får deg til å rykke i kinosetet av vantro og vemmelse. Blant de mer avanserte høydepunktene er oppskytingen av en utedorakett, og en like vanvittig skjult kamera-sekvens (et grep som brukes nokså hyppig) hvor et sjalusidrama på en bar utvikler seg til å involvere motorsykkelbander, politifolk og ambulansepersonell – samtlige kortvokste.

Man kan selvfølgelig spekulere i hva det sier om samfunnet vårt at folk har løpt mann av huse til kinoene for å se disse gutta skade seg selv og hverandre. Muligens er det et tegn på at vi lever for beskyttede liv. På den annen side har flere filmskribenter pekt på at Jackass-filmene tar kinofilmen tilbake til sin barndom, da pionerene på området filmet vaudevilleteater, tryllekunstnere og andre spektakulære underholdere i det som senere har blitt kalt «the cinema of attractions». For mer enn noe annet er dette et skikkelig sirkus.

Utover 3D-teknologien, som blir utnyttet i svært varierende grad i de ulike innslagene, byr imidlertid ikke den tredje Jackass-filmen på noe særlig nytt i forhold til de foregående. Men så er det vel vanskelig å ta konseptet særlig lenger uten at deltakere må bøte med liv eller lemmer. Og mer av det samme vil trolig være mer enn nok for mange, både i salen og på lerretet.

Det er heller ikke til å komme utenom at Knoxville og kompani har blitt merkbart eldre og følgelig noe slappere, selv om de tappert forsøker å holde den ungdommelige gløden oppe – som oftest med troverdighet.

Javisst er det barnslig, vemmelig og ekstremt tåpelig. Jackass-konseptet er ikke for alle, høye publikumstall til tross. Men fansen vet hva de går til, og vil forlate «Jackass 3D» rimelig fornøyde.