Mer Johnny Logan enn Bee Gees
Velspilt samlivsbruddsmoro som kunne vært enda mer fengende.
Staying Alive - Norge 2015
Regi: Charlotte Blom
Med: Agnes Kittelsen, Anders Baasmo Christiansen, Linn Skåber, Nils Jørgen Kaalstad, A nne Marie Ottersen, Tor Erik Gunstrøm, Johnny Logan, Heidi Toini Øieren, Stein Torleif Bjella, Allis Vedal Strømberg, Mattis Seeberg-Lund
Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: voksen)
En komedie om samlivsbrudd? Tja, hvorfor ikke – både “Juno” og “Knocked Up” er eksempler på morsomme filmer om uønskede svangerskap, så da burde man vel også med hell kunne tulle med forhold som ryker. Og med de uforutsigbare, originale og ikke minst gøyale kortfilmene «En søndag i Schweigaardsgate» og «Kokos» på CV´en, er det nærliggende å tenke at norske Charlotte Blom er riktig kvinne for jobben.
I hennes langfilmdebut “Staying Alive” møter vi Marianne, spilt av Agnes Kittelsen, som oppdager at samboer og far til deres to barn Håkon (Anders Baasmo Christiansen) i lengre tid har hatt et forhold til Frida fra regnskapsavdelingen på jobben. Når Marianne etter hvert stålsetter seg for å tilgi og fortsette som før, viser det seg attpåtil at han ønsker at de skal ta en «pause» - hvorpå han flytter inn til den vaffelstekende elskerinnen. Mens vår forsmådde heltinne gjør sitt beste for å holde seg i live med støtte og en strøm av velmente – om enn ikke alltid like kloke – råd fra venninnen Kristin (Linn Skåber).
I de nevnte kortfilmene blandet Charlotte Blom dagligdagse situasjoner med en slags løssluppen surrealisme, hvor karakterene for eksempel gjerne kunne bryte ut i sang, fortrinnsvis av mindre kredibel karakter. I langfilmen oppkalt etter en massiv discohit har hun holdt seg unna denne formen for absurditeter, og isteden forankret fortellingen i et mer eller mindre realistisk univers. Men heldigvis har hun likevel beholdt en god del av sjarmen, overskuddet og ikke minst friskheten som preget de prissankende kortfilmene.
Til tross for (eller kanskje snarere fordi) utgangspunktet er såpass alvorlig, er Blom befriende nok tydelig på at hun lager en komedie, ikke en dramakomedie. Nærmest en sjeldenhet i disse sjangerhybridtider, og et valg det absolutt står respekt av.
Mariannes utvikling i løpet av filmen skal på sin side være et slags oppgjør med alvoret, eller i det minste en erkjennelse av at det er gøy som gjelder framfor kos. Med dette som dramaturgisk rammeverk, må det imidlertid innvendes at en av filmens svakheter er at denne erkjennelsesreisen oppleves en smule skisseaktig.
Marianne blir nemlig for mye av en passiv tilskuer til de mange kjipe tingene som skjer med henne, og vi får aldri helt grep på hva hun må overvinne for å kunne slippe ny moro inn i livet sitt – bortsett fra ideen om at det skulle være henne og Håkon, naturligvis. Men nokså tidlig blir denne en utopi utenfor hennes kontroll, og vi ser henne verken velte seg i selvmedlidenhet og/eller drømmen om lykkelige dager med Håkon, eller aktivt forsøke å vinne ham tilbake.
Jeg savner i tillegg noen tydeligere komiske premisser for flere av scenene, slik man ser i for eksempel det gledelig tragikomiske øyeblikket hvor en gråtende Håkan er lei seg for det han har gjort, og Marianne ender opp med å trøste ham. Og så savner jeg rett og slett noen saftigere punchlines her og der – det hele er til tider litt vel forsiktig.
Like fullt er det mye å fryde seg over i denne filmen. Ikke minst får Charlotte Blom mye ut av skuespillerne, som konsekvent spiller komedie på største alvor istedenfor å ty til sketsjeaktige ablegøyer. På samme måte som filmen aldri flåser vekk sårheten i tematikken.
Agnes Kittelsen og Anders Baasmo Christensen er ypperlige valg i rollene som Marianne og Håkon, og førstnevnte har også en veldig fin kjemi med Linn Skåber i deres venninnescener. Blant flere artige og velvalgte biroller finner vi dessuten Nils «Jøgge» Kaalstad som Skåbers samboer (i en uviktig, men fornøyelig rekke lukeparkeringsinnslag hvor de reflekterer over hovedhandlingen), mens A nne Marie Ottersen og Tor Erik Gunstrøm sjarmerer som Mariannes lite moralbundne foreldre. Johnny Logan kunne man derimot kanskje gjort litt mer ut av.
For å si det med sang, er «Staying Alive» en nokså velkomponert, fengende og lystig sak – men den sitter dessverre ikke igjen noe i nærheten av like lenge som låta den er oppkalt etter. Sånn sett minner den muligens vel så mye om Johnny Logans «Hold Me Now».