Mer enn solid nok

Levemannen av jern er tilbake, i den hittil beste filmen i serien.

Publisert

Iron Man 3 - USA 2013. Regi: Shane Black. Med: Robert Downey Jr., Gwyneth Paltrow, Guy Pearce, Paul Bettany, Rebecca Hall, Ben Kingsley, Jon Favreau, Don Cheadle, James Badge Dale

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksen)

Filmer med superhelter er i vinden som aldri før. Det foresvever meg at denne setningen har innledet opptil flere anmeldelser jeg har skrevet i det siste, noe som for så vidt bekrefter dens sannheltsgehalt.

Denne gang er det Tony Stark (Robert Downey Jr.) og hans ikke hemmelige identitet Iron Man som er tilbake i sin tredje solofilm. Den teknologikyndige rikingen og forhenværende levemannen var for øvrig også med i fjorårets ensemblefilm «The Avengers», hvis dramatiske begivenheter har ført til at han nå sliter med posttraumatiske angstanfall.

Dette hindrer ham imidlertid ikke i å sende en personlig utfordring til en internasjonal terrorist ved kallenavn Mandarin (Ben Kingsley), etter at en av dennes mange sporløse bomber rammer Starks venn og forhenværende livvakt Happy (Jon Favreau). Enda mer personlig blir det når hans kjære Pepper (Gwyneth Paltrow) kidnappes, samtidig som Mandarin og hans genmanipulerte menn og kvinner jevner Starks prangende eiendom (inkludert hans mangfoldige Iron Man-kostymer) med jorda. Nød lærer imidlertid naken jernmann å spinne, eller snarere å samle sine ressurser og slå tilbake.

Der Christopher Nolans mektige og imponerende Batman-trilogi har vært preget av et betagende alvor og suggererende mørke, er filmene om «Iron Man» ladet med mer eller mindre smart humor og smittende glimt i øyet. Felles for begge filmseriene er imidlertid at de tar mannen bak maska på alvor. Riktignok har de to foregående «Iron Man»-filmene endt opp i ikke alt for medrivende kamper mellom digitaliserte robotmenn som fører tankene til «Transformers»-filmene, men det er likevel et kompliment for denne type filmer at den mer personfokuserte konfliktopptrappingen er mer engasjerende enn selve oppgjøret.

Og det er uansett en sann fryd å kunne melde at «Iron Man 3», den (hittil) beste i rekka, styrer smidig unna denne fella – selv om klimakset unektelig er både storslagent og actionfylt nok (denne gang sågar i 3D).

Robert Downey Jr. viser igjen at han er det perfekte valget i den eksentriske hovedrollen, men også birollebesetningen er med på å løfte filmopplevelsen – deriblant Sir Ben Kingsley som terrorist, Guy Pearce som lumsk vitenskapsmann og Don Cheadle som styresmaktenes egen menneskelige kampmaskin.

Humoren er hakket frekkere og sitter følgelig enda bedre enn i de foregående filmene, og sparrer fint med de få, mer sentimentalt anlagte scenene.

Dessuten blir handlingen nokså elegant drevet framover av en solid og velbalansert kombinasjon av ytre fiender, indre demoner og velturnerte vendepunkter, som seg hør og bør i gode actionfilmer.

«Iron Man 3» er enda en opptur for superheltfilmsjangeren, som med sommerens «Man of Steel», «The Wolverine» og «Kick-Ass 2» sannsynligvis kommer til å holde seg flygende en god stund til.