«Mer enn en rasist er Rotmo en moderne bygdepopulist»

«Å høvli ruvli ravli hei hurra». Gaula vi av full hals en gang på syttitallet. Og holdt med dem som måtte flytte fra bygda og leve sine liv i fabrikkens skygge.

For «fabrikkan formers vær enn lopp og lus, arbeidsfolket har itj no hus». Slik lød det i Vømmøls og Hans Rotmos språkdrakt den gang.

Nå er Rotmo tilbake, og denne gang er det asylsøkerne som formerer seg som lopper og lus. Det har fått enkelte til å sammenligne Rotmo med Heinrich Himmler. Det er å løfte mannen til et nivå han ikke fortjener. Himmler er mannen som tenkte ut og organiserte massedrapet på seks millioner jøder. Rotmo en trøndersk visesanger med sans for nødrim.

Da er det faktisk mer interessant å sammenligne Rotmo med seg selv. For 40 år siden. Den gang han var ung og radikal og sang om Stalin og arbeiderklassen. Eller kanskje ikke. Alt i 1975 mente enkelte å kunne observere et dypt konservativt menneske inni busserullen.

Og leser man Rotmos hyllest til livet på bygda nøye, finner man en underliggende ideologi som er tilbakeskuende: Det som var før er bra, alt det nye som kommer vil bare ødelegge. Enten det er fabrikker, eller innvandrere.

Rotmos tekster er også fulle av forakt for politikk og politikere. De danser etter kapitalens pipe og motarbeider arbeiderklassens og folkets interesser. Den politikerforakten er felles for alle populister, og ble senere unyttet med stor suksess av Carl I. Hagen da han bygget opp Frp til partiet for «folk flest». Mange husker nok ennå slagordet «mobb en politiker».

Rotmos politikerforakt er ikke mindre nå. I «Svarte telt» heter det: «Helsikes politikerkrapylet kakle som dumme gjess». Godt da at «folket» har Rotmo til å kjempe deres kamp mot elitens klamme grep om landet.

Mer enn rasist er Rotmo en moderne bygdepopulist. Skeptisk til alt fremmed, alt som kommer utenfra. Slik sett står han midt i den moderne gjenoppkomst av populismen som politisk fenomen. Denne gang med en høyrevridd ideologi i bunnen.

Populister har eksistert helt siden Romerriket, der taperne vendte seg til folket når de ønsket å omgjøre vedtak i Senatet. Reformasjonen var et populistisk opprør, og da populismen vokste seg sterk i USA på 1800-tallet var det som en protest mot at store bønder kjøpte opp mindre etter borgerkrigen.

Populismen står sterkest når tidene er urolige og omveltningene raske. Revolusjoner er den mest ekstreme form for populisme. Men i vår tid er populismen i økende grad blitt en del av høyresidens våpenkasse. Da USAs en gang radikale populistparti ble vekket til live igjen i 1988 var det for å støtte en politiker med røtter i Ku Klux Klan.

Kjernen i populismen samfunnssyn er at verden styres av eliter som har gått sammen for å undertrykke folket/rasen/arbeiderklassen/utkantene – stryk det som ikke passer.

Slik er det mulig for Rotmo å skifte ut fabrikker med asylsøkere og fremdeles befinne seg i samme politiske rom. Og kunne framstå like politisk velformulert som i sitatet denne teksten innledes med.

Les flere saker i Avisa Nordland