Melankolsk Coen-ballade

Inside Llewyn Davis - USA/Storbritannia/Frankrike 2013. Regi: Ethan og Joel Coen. Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund, Adam Driver, Alex Karpovsky, F. Murray Abraham

Aldersgrense: 7 år (egnethet: ungdom/voksen)

Terningkast 5

I Coen-brødrenes nyeste film skal vi få gleden av å bli kjent med Llewyn Davis, en ikke spesielt suksessfull artist i New Yorks folkmusikkscene på sekstitallet. Etter å ha vært del av en duo strever han nemlig med å få fart på solokarrieren, som en annen Garfunkel forlatt av Simon før det store gjennombruddet. Davis, som angivelig er løst basert på en virkelig person ved navn Dave Van Ronk (ja da, det er morsomt på norsk), står dessuten i stadig større gjeld til folkene rundt seg, hvis sofaer han turnerer som overnattingssted.

Fra vi innledningsvis hører ham opptre er det imidlertid klart at Davis (samt skuespiller Oscar Isaac) besitter et visst musikalsk talent – om enn muligens ikke fullt så mye av det at han er garantert å slå gjennom. For det er mange om beinet i det store eplets folkklubber, deriblant en del med mer kommersiell teft enn vår nokså kompromissløse og ikke alltid like sympatiske hovedperson.

”Inside Llewyn Davis” er en utpreget Coensk film, både i stil, stemning og tematikk – og ikke minst med sitt fargerike persongalleri. Her er som vanlig mange minneverdige biroller, spilt av kapasiteter som Carey Mulligan, Adam Driver, Justin Timberlake og Coen-gjenganger John Goodman. I likhet med hovedrolleinnehaver Oscar Isaac (”Drive”, ”Robin Hood”) imponerer flere av de nevnte med solide sangferdigheter.

Llewyn Davis selv er på sin side en ambisiøs, men tafatt og plaget antihelt som passer perfekt inn i regissørduoens vidunderlige og vanskelige verden. Også fordi de vikler ham inn i et hendelsesforløp som gjør ham tilstrekkelig (men heller ikke mer enn det) aktiv og handlende til å fungere som senter for publikums identifikasjon. Med tunga sedvanlig plassert i den postmoderne kjaken lar Coen-brødrene Davis sågar redde en katt tidlig i filmen, som en lettere ironisk innsidehilsen til dem som kjenner manualene om hvordan gjøre en hovedkarakter likandes (”Save the cat” er et etablert begrep i så måte).

Den iherdige referansejeger vil også finne referanser til Homers ”Odysseen”, om enn ikke like gjennomgående som i samme filmskaperes ”O Brother, Where Art Though”. Men selv om også dette er en film med mye musikk, er ”Inside Llewyn Davis” nærmere beslektet med både ”Barton Fink” og ”A Simple Man” – og vil neppe gi et tilsvarende løft for folkmusikk som ”O Brother” i sin tid ga bluegrass.

Som det vel framgår, er ”Inside Llewyn Davis” en film med et lekent og bevisst forhold til den klassiske dramaturgien, som den ikke desto mindre velger å bevege seg vekk fra i siste akt. Dette gjør at filmen kan oppleves som noe uforløst, men desto mer sannferdig i sin melankolske skildring av en mann som nekter å gi opp kampen om å få utfolde sitt talent.

Sett opp mot en filmografi bestående av moderne klassikere som ”Blood Simple”, ”Barton Fink”, ”Miller’s Crossing”, ”Fargo”, ”The Big Lebowski”, ”No Country for Old Men” og ”A Simple Man” – for å nevne noen – plasserer denne seg kanskje ikke blant Coen-brødrenes aller beste filmer. Likevel er det overraskende at ”Inside Llewyn Davis”, som vant juryens Grand Prix i Cannes, i stor grad ble forbigått under årets Oscar-nominasjoner. Men på et vis kler det en film som er nesten like kompromissløs som sin hovedkarakter.