Med hjertet i halsen

(SIDE2): Dette er en oppsummering av episode 4 av «Kampen om tungtvannet». Den vil inneholde spoilers fra kveldens episode.

Episode 4 starter rett der treern sluttet, nemlig med avgangen til Operasjon Gunnerside, ledet an av Tobias Santelmann (33) som Joachim Rønneberg (23) og hans unge gjeng sabotører. Vi vet allerede at det var de som klarte å ta seg inn i Vemork-anlegget. Likevel sitrer det litt i kroppen når flyet forsvinner i skodda, mens Tronstad (Espen Klouman Høiner) og Julie Smith (Anna Friel) står igjen i det skotske regnværet.

Men det skal bli verre. Og ikke minst utrolig mye mer nervepirrende.

Hittil er dette episoden som har gitt mest hjerte i halsen.

I det som må sies å være den kulere siden av luftvernild vi har sett i norsk TV- og filmsammenheng, hopper gutta ut en etter en over vidda.

Imens sitter den tvetydige vitenskapsmann Werner Heisenberg (Christoph Bach) og sier til sin kone at «Det viktige er at jeg for første gang kan gjøre det jeg vil». Snakker han helt konkret eller i en større sammenheng her?

Stakkars Jens Kristiansen skulle nok ønsket han aldri hadde gått ut på jakt eller på ski til Uvdal, for hva skal man svare når man møter en haug karer i en hytte. Er man medlem av NS eller ikke. Ja, nei, vet ikke.

Denne episodens beste sitat: Det er det, Milorg ikke sant? Heia Norge!

Litt mye utlegging fra Rønneberg en periode på vidda, vi vet jo hva gutta skal. Men etter å ha hørt planen lagt ut i koia, må jo undertegnede si at det var helt ekstremt utrolig at Vemork-fabrikkens kjeller ble sprengt uten at et skudd ble løsnet.

LES OGSÅ: - Det er farligere med t-banen i Oslo enn å slåss i Budapest

I et sekund, mens gutta er på vei opp fra juvet, får vi tid til å reflektere hvor sykt det er å bygge en fabrikk der eneste inngang er den enorme hengebrua.

Når det gjelder det mellommenneskelige krigsdramaet er det uten tvil Hydros direktørektepar Maibritt Saerens og Dennis Storhøi som står for den mest interessante historien som delvis støttespillere og delvis opposisjonelle, antakelig en rolle mange måtte innta for å få hverdagen til å gå rundt– i større eller mindre grad selvfølgelig.

Dette er en diktet hverdag, men det er stramt reflektert over norsk (velsituert) liv i et okkupert land. Samtidig som fruen Ellen begynner å stille spørsmål, blir distansen mellom dem og de som jobber for dem et uttrykk for et ubehag.

Storhøis Henriksen er en kamelon, en veldig, veldig grå eminense - på høylys dag.

Nå er altså fabrikkens tungtvannsproduksjon sprengt. Og nå følger den historien som kanskje har fått mindre oppmerksomhet. Nemlig hva tyskerne, de allierte og Hydro gjorde så.

Dette var først og fremst Jaochim Rønneberg og gutta i Grouse og Gunnersides episode fra begynnelse til slutt. Heia Tobias Santelmann.