Marianne Behn aris mor
Da sønnen Ari slet som verst, snakket mamma Marianne Behn (68) med ham hver dag
– Da Ari skrev boken «Trist som faen», skrev han i eksemplaret jeg fikk «Takk for livet». I ettertid har det fått en veldig dyp klang.
– Den siste gangen vi var sammen fikk jeg en varm, god klem av Ari, slik jeg pleide. Vi hadde et nært forhold og snakket om livet på godt og vondt, sier Marianne Behn.
Snart to er gått siden hele Norge fikk vite at kunstneren og forfatteren Ari Behn var død, og at han hadde begått selvmord.
Hun har skrevet en bok om sorgen og tapet, men også livet de levde.
En stemme i rettferdighetens navn, er hennes egne oppsummering av verket «Min Ari». For henne er det viktig å vise hvem han egentlig var.
– Han var ikke psykisk syk, slik det er blitt hevdet. Det var hele situasjonen, med belastning som la seg oppå belastning, som gjorde ham svekket og nedkjørt, sier hun.
Les også: Jens Arne (15) driver egen, gammeldags landhandel
Ari og kjærligheten
Marianne er opptatt av å synliggjøre hva det kan gjøre med et menneske når det først går gjennom en stor operasjon, som krever rehabilitering og rekonvalesens, for så, etterpå, å oppleve voldsom sorg gjennom en skilsmisse med påfølgende kjærlighetstap.
– Det er grenser for hva en kropp og sjel klarer å takle, minner hun om.
Det er mammahjertet som snakker. En gang for alle vil hun få sagt at det var først etter skilsmissen at sønnen Ari fikk sin store «smell». Han gikk gjennom flere operasjoner, som førte til komplikasjoner, og den ene belastningen la seg oppå den andre og gjorde ham kraftløs, til tider motløs og veldig sliten.
Selv ble hun kastet ut i bunnløs sorg da Ari ikke lenger klarte å velge livet. De hadde snakket om selvmord og han hadde vært tydelig på at det ikke var noe hun måtte engste seg for, og så skjedde det likevel.
– Da Ari skrev boken «Trist som faen» skrev han i eksemplaret jeg fikk «Takk for livet». I ettertid har det fått en veldig dyp klang. Å være mor og bære et barn frem, og så ender det det sånn – det er det vondeste som kan skje, resonnerer hun.
Byrde at alle skulle mene noe
Mange bøker og artikler er skrevet om sønnen etter det. Både venner, bekjente og nærstående har uttalt seg og delt historiene sine som nær venn.
For Marianne har det vært en byrde til tider at det har vært så mye støy, spesielt det første året, da tapet, sorgen og sjokket fortsatt preget familien sterkt.
– Det ble belastende å forholde seg til alt som skjedde. Jeg har savnet balansen i hvordan sønnen min er blitt fremstilt, sier hun ærlig, og legger til:
– Jeg kunne ikke gå ut og si hva jeg visste og mente, og det kan jeg ikke nå, heller. Det er mange hensyn å ta i en historie som vår, hensyn jeg også er opptatt av å ta, poengterer hun.
For henne var det umulig å skrive selve memoardelen det første året, for hun trengte tid til å ta vare på seg selv og sine nærmeste. Da hun tidlig i år begynte på bokprosjektet, ble det en naturlig prosess.
– Jeg hentet frem gamle bilder, både indre og fysiske, og hele vår historie kom tilbake til meg. Som nyfødt, da Ari ble lagt på brystet mitt, var jeg bare 18 år gammel, men jeg husker at jeg la merke til det sjelfulle blikket. Det er fascinerende å tenke på morsinstinktet, som var så på plass, til tross min unge alder. Jeg visste at jeg ville beskytte ham for alltid.
Marianne sier at de sanselige minnene kom sterkere tilbake da hun bladde i de gamle albumene, og det var gripende.
– Han var en oppmerksom og imøtekommende person, som var veldig nært knyttet til søsknene sine. Som liten viste han masse omsorg og empati. Han var en flott person, og reflekterende allerede som guttunge, poengterer hun.
Bokskriving som terapi
Hadde hun ikke selv vært terapeut, ville hun ikke ha skrevet en bok, mener hun bestemt, for da hadde hun ikke hatt verktøyene til å gå videre. På et tidspunkt tvang bokprosjektet seg frem, og etter hvert ble det en god prosess. Det ble viktig på vegne av Ari at det finnes en stemme i all ettertid som er nærmere hans egen stemme.
Les også: Ada Sofie Austegård lurer ofte på hva Stine Sofie hadde gjort i dag.
– Jeg er en godt voksen dame, som er kjent med prosesser, og jeg har ikke hoppet over noe. Tidligere traumer, utfordringer og tung ballast er bearbeidet – det er ikke mye igjen som forstyrrer de ekte minnene, forklarer hun.
Marianne er nøktern, vennlig og åpen, og har mye på hjertet.
– Helt fra Ari var to år gammel, hadde han og jeg samtaler. Han var en kommuniserende person, som var veldig åpen og trygg. Han turte både å være svak og sårbar. Det jeg også likte så godt ved ham, var at han aldri snakket dårlig om noen. Han var respektfull og snill.
Som ung voksen trengte hun ikke å bekymre seg for Ari, for han elsket livet og fikk den tilværelsen han ønsket seg. Som mor var hun opptatt av å lytte, ta imot og bry seg om, uten å bry seg med. Stort sett visste hun hvordan eldstesønnen hadde det.
– Fortroligheten mellom oss tror jeg forsterket seg da Olav og jeg ble skilt da Ari var liten. Da kom han, søsknene og jeg veldig nær hverandre, og den fortroligheten beholdt vi, sier hun.
En forferdelig historie
Det var først i de siste årene at Ari slet, og hun så og forstod hvorfor. I dag sier hun at det endte opp som en forferdelig historie.
«Hadde jeg bare dratt dit». «Hadde vi hentet han tidligere». Når selvmord skjer, er det lett å tenke slike tanker etterpå.
– Setningene forsøkte å tvinge seg på, men jeg kuttet dem tvert, tvang meg til å akseptere det som hadde skjedd. Destruktive tanker er bare det – destruktive. Historien kan du ikke endre. Det ble slik, og i familien har vi også minnet hverandre på hvor viktig det er å akseptere det som skjedde oss, forklarer hun.
Marianne snakker om sorg, men smiler ofte. Når du snakker med henne, hører spirituelle betraktninger med. Hun føler at Ari er med henne hver dag – og at han føler fred.
– For noen er dette uforståelig, men for meg er det naturlig, og det var det også for Ari, sier hun.
De pleide å snakke om lyset fra de andre dimensjonene, og i den siste samtalen hun hadde med ham, sa han at han så masse lys. Det tolket Marianne som et håp om at alt skulle gå bra.
– I ettertid har det gitt meg trøst at han sa det. Jeg har bearbeidet sorgen i naturen og i nærvær av familien, og har en sterk følelse av at han er nær meg, forklarer hun.
Forferdelig ikke å vite
I flere medier er hun blitt kritisert fordi hun snakker om lyset på den andre siden i en situasjon som berører selvmord, og det synes hun er trist.
– Når livet rammer deg hardt, er det en styrke å være spirituell. Uten en tro på at det finnes en fortsettelse, ville jeg ikke ha klart å stå i dette. Det har gitt meg trygghet og håp at jeg tror at Ari følger oss og har funnet fred, sier hun.
Hvorfor han tok sitt eget liv, med hans egne ord, vet de ikke. Marianne konkluderer med at han i øyeblikket ikke klarte å velge livet. Hun undrer seg over at han ikke etterlot seg noe brev.
– Det ble en voldsom og dramatisk slutt, og det er forferdelig ikke å vite. Vi fikk ikke se i laptopen hans, så vi vet ingenting. Kanskje er det noe av det verste, fordi jeg tror at han som en kommuniserende person ville ha skrevet en forklaring, sier hun.
68-åringen stopper opp, smiler, sier at livet heldigvis også er godt. Han ville ha ønsket for dem at de gikk videre – og de går videre. Med smil, latter og tårer.
– Og jeg har fortsatt tre barn, selv om den ene er på den andre siden, minner Marianne om.
UNG MOR: Marianne var bare 18 år da hun og Olav fikk sin førstefødte, Ari. Her er de i Halden før de flyttet til England for noen år. Foto: Svein Brimi
«Min Ari» deler livshistorien
I boken «Min Ari» deler Marianne Behn livshistorien til eldstesønnen Ari. Vi får vite hvordan han vokste opp og får et innblikk i hvem han var. Parallelt med historien har Marianne delt brev hun har skrevet til sønnen i ettertid, der hun filosoferer over kjærligheten, sorgen, livet og døden.
Ari Behn var en folkekjær kunstner, som hadde 86 utstillinger og gjorde det bra. Alle som møtte han forstår hva mammaen snakker om når hun sier at han var menneskekjær, for han var interessert i andre og synliggjorde det ved å prate med alle – og lytte til dem.
Denne saken ble første gang publisert 15/12 2021, og sist oppdatert 23/12 2021.
