Maratonvinner tok T-banen!
Mens konkurrentene slet seg gjennom Boston Maraton, slappet vinneren av på hotellet.
Jacqueline Gareau kaster et siste blikk over skulderen, runder den siste svingen og ser målseilet der framme.
– Nå vinner jeg, tenker hun.
Jacqueline har ledet maratonløpet siden 15-kilometersmerket. På alle mellomtider har hun vært først.
De siste kilometrene har hun stått imot angrepet fra ei amerikansk jente. Det har vært et perfekt løp. Hun gjør seg klar til å strekke armene i været over målstreken.
Det er da hun ser det:
I målområdet hylles vinneren av mennenes løp, Bill Rodgers. Men ved siden av ham står en kvinne i oransje t-skjorte og startnummer 50 på magen. Og en laurbærkrans på hodet.
Rosie Ruiz, cubansk immigrant fra New York, står og mottar hyllesten som vinner av Boston Maraton 1980.
Lille Jacqueline skjønner ingenting.
Hvor i all verden kom hun fra?
Like pigg
Etter seiersseremonien begynte usikkerheten å spre seg. Jacqueline Gareau hadde ledet løpet ved alle sjekkpunktene.
Var det virkelig mulig at Rosie Ruiz hadde lagt inn en superspurt og passert henne uten at hun hadde lagt merke til det?
Rosie hadde dessuten forbedret rekorden sin med 25 minutter.
– Er det mulig? spurte en journalist.
– Hun må ha trent godt, svarte Jacqueline.
Andre stusset over hvor upåvirket vinneren virket. Hun svettet nesten ikke, selv om aprildagen var varm. Hun var ikke rødsprengt i ansiktet, som de andre som stupte i mål etter 42 pinefulle kilometer.
Og ikke minst: Ingen kontrollører langs løypa kunne huske å ha lagt merke til henne i det hele tatt.
– De må ha oversett W'en (for Woman) på startnummeret, hevdet Rosie.
Men løpsledelsen gikk også gjennom tusenvis av bilder og tv-opptak. Rosie Ruiz fantes ikke på noen.
Møte på t-banen
Dagen etter kom gjennombruddet.
En New York-kvinne ved navn Susan så bildet av maratonvinneren fra Boston i avisen og dro kjensel på henne:
– Jeg møtte henne under New York maraton. På t-banen, fortalte Susan.
Tiden 2 timer og 56 minutter fra New York maraton høsten før var Ruiz' eneste registrerte på distansen. Tida og 23. plassen derfra var så bra at hun var kvalifisert til starten i Boston.
Men Susans beretning vitnemål tydet altså på at hun hadde tatt undergrunnsbanen under store deler av løpet.
– Hun hadde startnummer og sa at en ankelskade hadde tvunget henne til å bryte, fortalte Susan, som til og med hadde fulgt henne til løpslegen.
Men litt senere hadde Rosie altså løpt over mål likevel og fått registrert ny pers.
Historien fra New York, sammen med det faktum at ingen i Boston hadde sett henne i løypa før de siste få kilometrene, gjorde at løpsledelsen fattet sin beslutning. Rosie Ruiz ble fradømt seieren.
Feilberegning
I dag, 31 år senere, er motivet til Rosie Ruiz fortsatt en gåte.
Forklaringen som ble lansert i en tv-dokumentar i 2006, er trolig den som har kommet nærmest sannheten: Rosie var rett og slett ute etter å imponere arbeidskollegaene.
Hennes oppsiktsvekkende gode debut i New York – etter bare halvannet år med løpeturer rundt Central Park – gjorde at arbeidsgiveren Metal Traders Inc. sponset turen hennes til Boston.
Da starten gikk, dro hun tilbake til hotellet. Der hvilte hun seg et par timer, før hun igjen kastet seg ut i løypa rundt ti kilometer fra mål.
– Men hun feilberegnet trolig tida. Hun var neppe ute etter å vinne. Hun ville bare ha en ny god tid, hevder dokumentarskaperne.
Rosie Ruiz har aldri innrømmet jukset og har nektet å levere tilbake vinnermedaljen. I dag bor hun i Florida og har et ekteskap og et par fengselsdommer bak seg.
Hun uttaler seg aldri om Boston-løpet.