Mannen: Sex eller singelliv?

Sex and the City - USA 2008. Regi: Michael Patrick King. Med: Sarah Jessica Parker, Kim Cattrall, Cynthia Nixon, Kristin Davis, Chris North

Aldersgrense: 11 år

Carrie, Miranda, Charlotte og Samantha. Vi føler at vi kjenner dem godt nå. Etter seks sesonger med high fashion og like høye drinker er de klare for å erobre det store lerretet.

Og om det finnes en kvinne der ute som ikke bryr seg, så har jeg fortsatt til gode å møte henne.

Burde vært i målgruppa
Som urban og singel noenogtredveåring burde jeg i utgangspunktet være i målgruppa. Likevel føles det litt som å være skjult tilskuer i klesskapet under jentevorspielet. Hver gang jeg nevner at jeg liker serien, og det har blitt noen ganger i det siste, møtes jeg enten med sjokk eller mistro. Simpelthen fordi jeg er mann.

Og «Sex og singelliv» handler i stor grad om kjønn. Det ligger jo til og med i tittelen. Men hvorvidt dette fenomenet går i noe tog for singellivet, kan diskuteres. Etter hvert som sesongene har rullet over skjermen, og kinofilmen begynner jo der siste sesong slapp, dreier det seg mer om retten til å holde på den rette, enn retten til å ta for seg av byens tidligere så objektiviserte menn.

Ganske streit komedie
De fabelaktige fire har nådd de førti og livsledsagerne deres har allerede har vært inne i bildet en stund, og filmversjonen av fenomenet reduseres uunngåelig til en ganske streit romantisk komedie.

Hvor mennene sjeldent blir noe mer enn bifigurer, men samtidig utgjør selve målet for hovedpersonene. I motsetning til den gjengse actionfilm, hvor dama kun er noe helten får på vei mot målet sitt.

Så det kan hende seriens rykte som Gucci-feministisk lokomotiv i utgangspunktet er noe overdrevet. For å banke poenget inn enda en gang: selv om venninnegjengen hele tiden setter hverandre i sentrum, er de jo – i tillegg til klær og sko, da - utelukkende opptatt av det motsatte kjønn når de samles. Men det er vel nettopp denne cocktailen av egoisme, materialisme og romantikk som gjør at fenomenet «Sex and the City» både kan leses som utfordrende dypdykk i tidsånden og som overfladisk dyrking av handelsstanden.

Og drømmen om tosomhet lever vel uansett hos de aller fleste av oss, uansett hvilken retning kjønnsorganet peker.

Hva kvinner ønsker seg?
Ikke minst hos Carrie og Big. Filmen starter som en litt stiv og lettere pompøs utgave av serien, hvor de to bestemmer seg for å gifte seg – inntil han får kalde føtter, av typen som ikke lar seg varme av verken Jimmy Choo eller Manolo Blahnik. Det som skulle vært bryllupsreise blir venninnetur med trøstedrinker.

Utover løsner det heldigvis, og vi får en velfungerende spillefilm av nevnte romkom-sjanger – selv om den aldri virkelig frir seg fra tv-seriens estetikk. En spilletid på nærmere to og en halv time ga meg følelsen av å se en halv sesong av serien i kinosal. Men det er vel akkurat hva mange (kvinner, formodentlig) der ute ønsker seg.

Jeg visste godt hva jeg gikk til. Jeg hadde ikke forventet at Carrie, Miranda, Charlotte og Samantha skulle bli mindre egoistiske, materialistiske eller romantiske. Jeg hadde regnet med at det skulle ende med mer sex enn singelliv. Og når alt kom til alt, ble jeg ikke skuffet.

Jeg skulle anmelde denne filmen sett med en manns blikk. Underveis er jeg redd kjønnsperspektivet forsvant litt i kvasiintellektuell samfunnsanalyse og sjangerteori. Sannsynligvis er det fordi jeg vil ha argumentene klare når jeg nå går enda mer sjokk og mistro i møte.