- Mannen er samfunnets verste fiende

(SIDE2): - Mannen er samfunnets verste fiende. Hadde det bare vært kvinner, hadde verden vært mye mer ydmyk og medfølende.

Ordene tilhører britiske Ed Harcourt (36), og han snakker om ondskapens opprinnelse, tema for sitt kommende album, Time of Dust, som slippes på nyåret. Harcourt slo gjennom med debutalbumet Here Be Monsters i 2001, som han ble nominert til Mercuryprisen for. Siden har han gitt ut melankolske album jevnt og trutt, og søndag 27. oktober spiller han igjen på John Dee i Oslo.

Men litt mer om denne ondskapen først.

- Tema for plata er opprinnelsen til ondskap, hvor det kommer fra, flirer han og legger til «it takes one to know one» - før han siterer stand-up-komikeren Louise C.K.

- Han sa at det krever mye av en fyr å gå bort og be ei fremmed dame om å bli med på date. Men det er en enda modigere kvinne som tørr svare ja. Mannen er samfunnets verste fiende. Hadde det bare vært kvinner, hadde verden vært mye mer ydmyk og medfølende.

Seks timer i studio

I vår slapp Ed sitt sjette studioalbum, Back Into The Woods, det første på tre år.

- Jeg bruker ofte noen år på å få en plate ferdig, så denne gangen ønsket jeg å gjøre en live. Dessuten blir jo folk irriterte når man bruker lang tid, hehe. Dessuten skal det sies at det å bruke Abbey Road ikke var en romantisk greie, det er veldig dyrt å bruke studioet, så jeg hadde bare råd til en dag. Dermed ble det med ett eller to opptak av hver sang, sier Harcourt, som altså for lengst er i gang med neste album.

- Jeg lager musikk hele tiden, jeg har aldri pauser.

Men hans nye album er ikke bare annerledes i form av at det er spilt inn på få opptak, også lydmessig er det nytt.

- Jeg har gjort et skifte i lyden, det er mer elektronisk og mørkt. Det er grenser for hvor mange mørke, gitarpregede album man kan lage. Jeg blir ikke noe yngre med årene, så jeg må pushe på, haha, flirer 36-åringen.

Han forteller musikken er påvirket av mye, både film og moderne klassisk musikk.

- Jeg har jobbet med mange sjangere, også som produsent og når jeg har bidratt på andres plater. Alt det har krøpet inn i min egen musikk.

- Jeg blir kvalm

På spørsmål om hva som har vært karrierens opp- og nedturer, trekker han fram sitt eget studio som åsted for det som har vært det mest negative.

- Jeg har ikke hatt nedturer, karrieren har vært fin. Enkelte har jo snakket om at jeg forsvant, men jeg har holdt på med det samme hele tiden. Det eneste som har vært deprimerende, er når jeg leier ut studiotid til med folk med penger, men uten talent. Jeg skal ikke nevne navn, men når slike pengefolk dukker opp i studio, så vil jeg bare gi opp musikken. Som alle andre må jeg betale regninger, men de siste årene har jeg forsøkt å gjøre slike jobber så sjelden som mulig.

- Det er så mange flinke der uten, som ikke opplever suksess fordi de ikke har penger til å nå ut. Så kommer disse pengetypene uten talent i studio og bruker autotune. Autotune. Det er bare latskap! Jeg blir helt kvalm. Kan man ikke synge eller spille, så har man ikke noe i musikken å gjøre, fortsetter han, og er ikke bare begeistret for hvor mye enkelte det har blitt å lage musikk med dagens teknologi.

- Men det er ikke bare dritt med ny teknologi altså, for all del. En av grunnene til at Daft Punks Get Lucky er blant årets mest kjente og populære, er fordi de hadde penger til å spille inn alt analogt.

- Derfor likte jeg å lage Back Into the Woods, nesten som en reaksjon – det tok seks timer i studio, og er langt fra overprodusert.

John Dee igjen

Harcourt har sine meninger og er ikke redd for å si dem. Særlig A4 er han da heller ikke – han forteller at han kanskje kunne klart å jobbe som lærer eller i en bokhandel, men at han har store problemer med alle former for autoriteter, det være seg politi eller skattefuten.

- Jeg er vel en slags anarkist, sier tobarnsfaren, hvis hverdag er alt fra å tilbringe time etter time i studio, passe barna – eller som nå, legge ut på turné.

Søndag 27. oktober står han igjen på scenen på John Dee i Oslo, som han har gjort flere ganger før.

- Jeg er alltid samme sted og spiller i Oslo, jeg har faktisk lurt på om det ikke er andre steder å spille, haha. Men jeg elsker å spille i Skandinavia. Og jeg håper jeg treffer en kompis av meg, Knut (Schreiner i Turboneger, red.anm.), når jeg er i Oslo, sier han og mimrer litt om sist han var i den norske hovedstaden:

- Jeg endte opp på en liten bar med piano, og der satt jeg og en gjeng med skjeggete, typisk nordmenn, og spilte og sang til klokken fem på morgenen. Det er slike ting som gjør det fint å dra på turné også, man treffer en type folk man ikke ville truffet ellers.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!