- Man blir ikke akkurat veltrent av å sitte og spille kassegitar

Jarle Bernhoft kler av seg og slipper ny plate.

Publisert

(SIDE2): Jarle Bernhoft (37) slipper fredag sitt nye album, Islander. Oppfølgeren til gjennombruddet Solidarity Breakes - som ga han Spellemann, han høstet Statoil-millionen av og gjorde han til en populær mann også blant de som vanligvis ikke ville hørt på musikk med røtter i blant annet soulen.

Side2 har pratet med mannen med de sorte, firkantete brillene – om plata, om managerens død, om halvnaken og våt videoopptreden, og om det å bo på Manhattan med kone og en fireårig sønn.

Mer fra Side2? Sjek forsiden her!

Side2 møtte deg sist for tre år siden, i forbindelse med den forrige plata. Da fortalte du at du ikke kom til å ta med deg sønnen din på turné, han var så liten. Så – i stedet flyttet du til USA med han?

- Det er faktisk lettere å ta med en kid på turné fra USA til Europa enn andre veien. Nå har jeg hatt Samuel med noen ganger og han er en strålende road-boy, det må jeg si. Som fireåring går han på do selv, og ting går mye lettere. Sist jeg hadde han med fra Manhatten til Europa, så var han på New York-tid hele tiden, la seg sent og sto opp sent. Det var ingen overgang i det hele tatt. Det var helt nydelig. Vi la oss sammen og så sto jeg opp og gjorde ting på morgenen mens han sov, og så kunne jeg komme tilbake og vi spiste frokost sammen.

Forrige plate lagde du da du hadde pappaperm og jobbet da han hadde lagt seg. Hvordan har det foregått på denne plata?

- Det har vært en litt mer fragmentert skriveprosess nå, tiden har ikke vært like jevn til å lage musikk. Det har vært mer fokus på hva det er jeg prøver å gjøre, og jeg synes det er en tydeligere rød tråd gjennom denne skiva enn den forrige. Dette er samfunnsbetraktninger om det å være norsk i en verden som er alt annet enn norsk. Vi blir mer og mer heldige som bor her på berget, det ser man når man reiser rundt i Europa og USA, der folk må finne ut om de i det hele tatt har råd til å gå på konsert. Etter finanskrisen er forskjellene blitt enormt store. Som norsk musikant blir det enda tydeligere – i dobbelt forstand - det å være norsk statsborger og det å skulle klare å nå gjennom som norsk musiker.

- Å bo i New York har på en måte utvidet forståelsen av hvordan det er å være nordmenn i verden. Før var det bare basert på hvordan det var å være på turné.

Hvordan har det vært å bo i USA da?

-Siden september har vi bodd i en ganske liten leilighet på Manhattan, med utsikt til naboens murvegg. Det er tilbake til slik det var før, haha. Men vi har det bra, vi bor ikke på gata, og det er det mange som gjør i New York.

Og hvordan ser hverdagen på Manhattan ut?

- Dersom været tillater det, så sykler jeg til barnehagen. Så jobber jeg, mens Samuel er i barnehagen. Men det er en kort dag, det er bare halv dag der borte, for det er det unger får lov å være i barnehagen når de er fire år. Det er litt snålt. Så da prøver man å få gjort litt jobb på den tiden, og så er det å hente i tolv-tiden.

Men det er ikke helt ulikt norske forhold?

- Nei, det er bare mindre tid til å jobbe i mellom. Hvis man ikke har en nanny da, som mange har. Det har ikke vi råd til. Det er veldig få som har råd til å ha barn i det hele tatt i New York. De har råd til bil med privatsjåfør før de har råd til å ha barn. Deretter tar de seg kanskje råd til barn. Barnehage er innmari dyrt.

Det er der sykkelen kommer inn?

- Det er der sykkelen kommer inn.

Da du dro til USA, hadde du med deg manageren din, Per Eirik Johansen. Så døde han plutselig (i januar i år, red.anm). Hva hadde det å si for USA-oppholdet og plata og fremtiden generelt?

- Det er veldig merkelig. Vi var på en måte i gang med å tråkke ordentlig på gasspedalen, og så døde han. Det var veldig snålt. Vi hadde så mange, lange fine gåturer der vi snakket sammen om hvordan vi skulle gjøre dette her, så det er et stort savn å ikke ha han med. Samtidig som jeg også føler at vi ... Vi hadde jobbet sammen så lenge, og han var så delaktig i så mye, at jeg fortsatt har fiktive samtaler med Per Eirik. Hvordan han ville tenkt i gitte situasjoner. Så han er fortsatt tungt, tungt involvert. Det er merkelig.

Hvordan løser du alle planene dere hadde, nå da?

- Mange planer har blitt omkalfatret, som det at plata kommer ut i USA i juni. Det var ikke en del av den opprinnelige planen, den skulle ut i vår over alt.

- Det første jeg gjorde, var å ta over managementet selv. Og det gikk ganske fint. Men jeg ble veldig dårlig artist av det, det tar mye tid å gjøre den jobben som kreves å være manager. Så nå har jeg fått meg to stykker i den funksjonen der. Og det fungerer ganske bra altså. Men det er mye nå som avgjøres, om det går bra eller dårlig. Det er nå det defineres. Men i utgangspunktet er det viktigste for meg at jeg lager en bra plate. At folk har glede av å høre på den. Det er ikke sååå viktig at den selger.

Angående salg og inntekter. Har du brukt opp alle pengene fra Statoil-stipendet?

- Nei, jeg har ikke brukt opp alt. Det er fortsatt noe igjen, tror jeg… Hvis det er noe penger igjen, så er det penger som ikke er utbetalt ennå, jeg tror de kommer i bolker. Det gir ikke alt på en gang, da hadde man jo brukt alt på en gang, haha. Men akkurat nå er jeg skrapa, det har vært masse utgifter på denne skiva her. Nå er jeg luta, nå må jeg ut og jobbe med plata, humre.

Hvordan ser jobbinga med den nye plata ut, hvor kan folk se deg fremover?

- Det blir to konserter i Oslo, deretter Danmark, England, Tyskland og Holland før sommeren. Så blir det en del festivaler, med hovedvekten på Norge og Vest-Europa. Nord for Alpene, det er der jeg holder på. Og så blir det USA til høsten. Jeg klarer ikke være alle steder på en gang.

Du ble en godt kjent artist med den forrige plate. Du har ingen nerver for hvordan dette går?

- Jeg ser på meg selv som en heldig mann, som det klaffet for forrige gang. Men det er på en måte ingen menneskerett å selge til platina av en plate. Så den greia får seile sin egen sjø. Jeg er spent på mottakelsen, men jeg er ganske sikker på at jeg har fått til å lage en bra skive.

Denne organiske og mer røde tråden du har forklart om plata. Hvordan vil de som hører på merke det?

- Folk vil merke forskjellen på måten låtene er spilt inn. Jeg har fått høre at jeg er bedre live enn på plate. Og jeg tror noe av grunnen til det, er at det går i ett når du spiller live. Det er mange små historier som er innenfor det, som skal synges og spilles, men i studio er det veldig lett å fragmentere den prosessen med å lage en låt. Så denne gangen ville vi gjerne spille inn låtene slik de skal spilles live. Det tror jeg merkes, at det er lengre linjer og mer enhetlig.

Fra rike Norge, boende i metropolske USA og plata spilt inn nærmest på landsbygda i England? Har det vært bevisst å skille slik?

- Nei, jeg ville spille inn plata med Paul Butler, som er produsenten, og han har et studio på Isle of Wight. Det var helt magisk å være der, men det var mer en tilfeldighet. Det at vi dro til USA var en flipp, noe man kanskje burde gjøre om man har sjansen.

- Vi skulle bare være der et halvt år, men det føltes som veldig kort tid. Et år er kanskje også kort tid ...

Dere flytter tilbake til Norge midt i spillejobber og lansering?

- Midt i USA-turneen, ja. Det er bare fint det. Jeg har ikke noen store ambisjoner om å breake i USA. Det har jeg merket et visst press fra media om, at jeg flyttet for å toppe der. Det er ikke sant, det var mer for å kunne oppleve en litt annen kultur. Jeg har bygd studio i garasjen her hjemme, så det er fint å flytte hjem, jeg får litt hjemlengsel.

I videoen til singelen Come Around, så befinner du deg under vann. Hvorfor?

- Det var en ideé om å ta vanntemaet ut. Hele plata er veldig maritim, det handler om vann, hav, båter, broer, måter å komme seg over et sund på. Det å være norsk er litt som å være på en øy, man må jobbe litt ekstra for å nå ut over landegrensene.

Er alt ekte? Altså, du holder faktisk pusten så lenge?

- Jeg må jo mime, men ellers er det ekte. Det er et strekk der som jeg selv synes ser helt freaky ut. Jeg hadde vektbelter under shortsen, så jeg satte meg ned i stolen. Verset hørte jeg ved via hydrofon så jeg kunne relatere til musikken. Da jeg kom til slutten av verset og til bridgen merket jeg at «Jo, jeg kan mer» og fortsatte. Da jeg kom opp hadde jeg slått persen min med 50 prosent. Men det gikk bra, jeg satt rolig og hadde en oppgave. Men det ser litt skummelt ut etterpå, jeg tenkte at «Kom deg opp nå!», da jeg så det selv.

Du er ganske så avkledd og befinner deg under vann – har du tenkt på hva reaksjonene hadde vært om du var kvinnelig artist og gjorde slikt? Er det enklere for menn?

-Ikke bare enklere, men jeg får vist frem sixpacken min ganske tydelig der. Man blir ikke akkurat veltrent av å sitte og spille kassegitar, haha. Men det kan godt hende Tone Damli hadde fått en helt annen tilbakemelding.

Blir det flere videoer til plata?

-Ja, jeg har laget to som jeg er med i selv, og så har jeg satt bort fire, som jeg har bedt regissører om å tolke fritt. I tillegg har jeg laget fem live-videoer, slik som sist. Så det blir masse visuelle greier.

Mange nordmenn har fått et nært forhold til deg og låtene, du er allerede godt kjent etter forrige album og Spellemann og what not. Hvordan er det å skulle gi dem noe nytt, - eller får de de gamle også?

-De får de gamle låtene også, jeg misliker ikke dem. Men jeg har lyst å gjøre noe nytt, og det kan være nye versjoner av gamle låter. Jeg må forholde meg til mitt publikum, men det er ikke min jobb å passe på at alle får det de vil ha. Jeg skal passe på å levere helt uomtvistelig og utvilsomt, slik at folk ikke har noe annet valg enn å gå eller å digge det.

Skal du kun turnere fremover eller har du lagt inn pauser?

- Jeg har satt en grense, men det er en familiepolitisk grense. Maks to uker på og så noen dager fri. USA er det litt vanskelig å holde det så kort, så der har jeg satt grensen til tre uker på om gangen. Ellers går det ganske greit med to uker på og en uke av. Det er litt Nordsjø over det.

Er det like bra tillegg også?

- Kommer litt an på hvordan det går. I gode tider kan det mose Nordsjøtilleggene.

Du har sagt du føler du er på plass nå, at du ikke lenger føler deg annerledes.

-Jeg har nok følt lenge at jeg har vært på plass, men jeg har blitt litt mer bevisst på at jeg var en snåling da jeg vokste opp. Han litt rare som sang i kor og spilte fløyte.

Hva ville du bli da, som barn?

-Jeg tror jeg hadde veldig lyst å bli noe med vitenskap, noen med en naturvitenskapelig forskerstilling, haha.

Hva skjedde?

-Det var ikke nok som skjedde i den naturvitenskapelige skoletiden, haha. Jeg var for ukonsentrert i O-fag, jeg var bedre på språk og musikk.

Du sier dere dro til USA for egen del, ikke så mye for musikkens. Vil du gjøre det igjen, har det gitt mersmak eller nok for nå?

-For meg er det greit for nå, men det er flere å ta hensyn til. Lisa, som jeg er gift med, har det helt strålende i New York. Jeg har tenkt mye på den norske mentaliteten, hvis bakside er jantelov og undertrykke individet-holdning. Så har USA kanskje det motsatte, de forteller livshistorien og om ambisjonene sine med en gang man møter dem. Som nordmann har jeg mye å lære om det å være åpen før ting er ferdig, tørre utlevere før alt er klart. Det merker Lisa, hun har fått en ny drive på ting, som hun ikke har hatt her. Og det er ikke noe problem for meg å jobbe med det jeg gjør i New York, det er egentlig bare fordeler med det. Men rent personlig sett, akkurat nå, så har jeg hjemlengsel.

Det er jo ikke så langt å reise, om dere vil tilbake.

-Det er ikke så langt. Og jeg har lært meg å sove på det flyet også – både til og fra.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!