Mamma Mias stusselige kusine

Walking on Sunshine
Storbritannia 2014
Regi: Max Giwa og Dania Pasquini
Med: Hannah Arterton, Giulio Berruti, Annabel Scholey, Greg Wise, Kety Brand, Leona Lewis
Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: ungdom/voksen)

Vi møter vår hovedperson Taylor (Hannah Arterton, Gemmas lillesøster) på ferie i Italia, hvor hun har en intens romanse med Raf (Giulio Berruti). Tre år etter har hun fullført studiene som forhindret henne i å bli værende i ferieparadiset, og bryter ut i Madonna-låta ”Holiday” på vei tilbake til Puglia for å besøke søsteren Maddie (Annabel Scholey) og forhåpentligvis gjenforenes med den latinske smukkasen. Bare for å oppdage at søsterens nye flamme er ingen ringere enn Raf – og om to dager er det duket for giftemål.

Med dette oppstår selvfølgelig både kriser, forviklinger og nye sangnumre, da både Taylor og Raf finner det naturlig å holde deres fortidige flørt skjult for hans kommende hustru – og forsøker å overbevise både seg selv og hverandre om at det bare var nettopp en fortidig flørt uten betydning. Mens Maddie på sin side utfordres av at hennes forrige, store kjærlighet plutselig dukker opp, tilsynelatende rett fra en Dressmann-reklame, med roser i hendene og kåthet i blikket.

Om dette handlingsresymeet røper i overkant mye om hvordan ting kommer til å utvikle seg, er det fordi det knapt finnes en eneste overraskelse i denne ekstremt forutsigbare historien.

Det er heller ingen usikkerhet om hvor man har funnet inspirasjon til filmen, som jeg vil tro har blitt solgt inn som ”Mamma Mia! med åttitallshits”. For helt ned til omgivelsene (å flytte seg fra en gresk øy til Italias kyst er ikke nok til å slippe unna anklager om plagiering) er dette påfallende likt ”Mamma Mia!”, antakelig grunnet et ønske om å nå noe av det samme publikummet. Bortsett fra at man altså har byttet ut ABBAs slagere med sanger som ”Holiday”, ”How Will I know”, “Girl Just Wanna Have Fun”, “Don’t You Want Me Baby”, “Eternal Flame” og “White Wedding” – her er virkelig hele spillelista fra de mest cheesy åttitallsfestene, i en film som nok er ment å skape absolutt jentevorspiel.

Hvis du virkelig elsket ”Mamma Mia!” (noe jeg virkelig ikke gjorde), kan det muligens hende du vil finne en viss glede i dens stusselige kusine ”Walking on Sunshine”. Men det er slett ikke sikkert. For selv om du er glad i disse låtene (noe jeg for så vidt er selv), hjelper ikke det stort når de framføres med håpløs leppesynk og svært varierende stemmeprakt i versjoner man vanligvis hører på karaokebar når det er på tide å begynne å tenke på det metaforiske refrenget og finne seg en drosje hjem.

Jeg er inneforstått med at musikaler opererer med en annen tilknytning til virkeligheten enn for eksempel den sosialrealistiske filmtradisjonen, men det er et problem når mange av dialogscenene er vel så vanskelig å tro på som at man plutselig skal bryte ut i sang med fullt komp og masse statister i synkronisert dans. Samt at det hele leder opp til et klimaks som er like vrient å svelge som det er opplagt – omtrent som klinelåten på slutten av en åttitallsfest, når du danser med en du aldri har kunnet fordra.

På plussiden skal det imidlertid nevnes at man faktisk har klart å bruke sangene i scener hvor tekstene får en viss relevans til filmens spinkle handling. Men det skal også sies at man i grunn ikke trenger noen handling eller i det hele tatt noen film for å nyte disse låtene, fortrinnsvis i sine langt bedre originalversjoner. Og at det finnes mange steder som er langt bedre egnet for å synge og danse til dem enn i en kinosal.