Mamma mia!

«Mama» unngår ikke klisjeene, men vet at skrekkfilmens konvensjoner ikke bør behandles stemoderlig.

Publisert

Mama - Canada/Spania 2012. Regi: Andres Muschietti

Med: Jessica Chastain, Nikolaj Coster-Waldau, Megan Charpentier, Isabelle Nélisse, Daniel Kash

Aldersgrense: 15 år (egnethet ungdom/voksne)

Skal man skue hunden på hårene, eller filmen på plakaten, framstår «Mama» som den jevne b-gyseren som vanligvis havner rett i DVD-hyllene. Filmen har imidlertid blitt en braksuksess på kino i USA, og er en velspilt og velprodusert (til tross for relativt lavt budsjett) grøsser av rimelig høy kvalitet. Med Guillermo del Toro som utøvende produsent og Jessica Chastain («Zero Dark Thirty») i hovedrollen, samt danske Nikolaj Coster-Waldau (Game of Thrones», «Hodejegerne») i en annen (eller rettere sagt to) sentrale rolle(r).

Filmen begynner med at en finansmann (Coster-Waldau) stikker av med sine to små døtre og en djevelsk intensjon om å ta livet av både dem og seg selv. Men når bilen sporer av veien ender de opp i en ukoselig hytte i en lumsk skog, hvor noe mannevondt og overnaturlig setter en effektiv stopper for i hvert fall deler av planene hans.

Fem år etter har broren Lucas (også spilt av Coster-Waldau) ikke gitt opp håpet om å spore opp sine savnede familiemedlemmer. Og omsider gir letingen resultater: De to niesene blir funnet i den nevnte hytta, hvor de har befunnet seg i isolasjon hele denne tiden - om enn ikke fullstendig. For selv om jentene har en rekke ubehagelige tegn på manglende kontakt med omverdenen, snakker de (i hvert fall den eldste, yngstejenta er ikke særlig verbal) om en Mama som har tatt (om enn ikke spesielt godt) vare på dem.

Lucas er fast bestemt på å ta på seg omsorgen for de noe uhyggelige barna sammen med sin lykkelig barnløse kjæreste Annabel, til tross for at leiligheten deres er for liten og økonomien for trang (selv vil han bare tegne, mens kjæresten spiller pønkebassgitar, og det er heller ikke mye å leve av). Men så tilbyr en forsker dem å bo gratis i et stort, skummelt og ganske så isolert hus, forutsatt at han får observere jentene. Og det spørs om ikke en viss overnaturlig morsskikkelse også forsetter å holde øye med dem.

Som det muligens framgår av resumeet, er ikke alt av premisser for handlingen like godt begrunnet. Det skal også innvendes at historien gaper over en god del mer enn den klarer å dra skikkelig nytte av. Like fullt evner «Mama» å både bygge opp krypende uhygge og sette umiddelbare støkk i tilskueren, og må slik sett sies å være vellykket ut fra skrekkfilmens mest basale kriterier. Filmen byr på noen interessante og kreative virer på klassiske grøss, men har også sin andel forslitte sjangergrep. Regissør Andres Muschietti turnerer imidlertid det hele med såpass kyndig hånd at også klisjeene tjener sin hensikt.

Det er dessuten gledelig å se en skrekkfilm med hovedpersoner det faktisk går an å tro på - da først og fremst Chastains rockerjente som lar seg overtale til en morsrolle som innebærer vanvittig mye mer enn hun motvillig lot seg overtale til.

For å avslutte med noen billige ordspill er ikke «Mama» alle skrekkfilmers mor, men en vellaget grøsser som unngår den stemoderlige behandlingen sjangeren så alt for ofte får.