Malerens eget drama
I lys av produksjonsåret er denne dokumentaren et veldig spesielt møte med maleren Edvard Munch.
Edvard Munch – Norge/England 1974. Regi: Peter Watkins. Med: Geir Westby, Gro Fraas, Eric Allum, Amund Berge, Kerstii Allum.
At denne filmen aldri ble vist på norske kinoer på 70-tallet sier vel litt om hvor kontroversielt dokumentaren var laget. Et drama som vandrer fra personlige frustrasjoner til samfunnsproblemer, og over i bohemenes livlige lille verden i Christiania og Berlin.
I tillegg til at dette var et ærlig møte med Edvard Munch, var det heller ikke vanlig at skuespillerne snakket til publikum og at fiktive intervjuer blir gjort med fattigfolk i Norge på slutten av 1800-tallet. Rollene er også besatt av amatører som er plukket ut på grunn av deres likehet med de menneskene de spiller.
Her hopper vi mest fremover i tid, men alltid med visse tilbakeblikk til barndommen, for å bygge opp under Peter Watkins fortelling om Edvard Munch. Til tider kan dokumentaren være like forvirrende som maleren selv. Det er også et lite miljø som beskrives, men desto mer intenst. Skal vi tro Watkin hadde både ateisten Hans Jæger og enkelte kvinner i miljøet en viss påvrikningskraft på den unge kunstneren. Frigjorte kvinner kan være en utfordring god som noen.
Et sammensurium av meninger og følelser er med å forme den kontroversielle maleren. Han arbeider blir på utstillinger rundt om i Europa sett på som uferdige skisser og søppel, men Munch representerte de nye tidene.
Filmen er et dokument som setter maleriene til den tiden de representerte og det mennesket som skapte dem. En lyriker i farger, som selv sleit med et liv i gråtoner. Filmen kan kanskje også sees på som den serien med bilder som Munch kalte Livsfrisen. Et bedre portrett av maleren, samfunnet, teknikken og sinnstilstanden finnes det vel ikke.