Magnus (22) led - men fikk hjelp

Det er moren til Magnus som tar kontakt med Romerikes Blad først. Historien i RB Helg om 14-åringen og familien i Skedsmo som sliter med å få det de mener er et tilfredsstillende skoletilbud, har rystet henne.

- Full støtte til familien. Jeg kan kjenne på hvordan de sliter, og har vondt av dem, sier hun.

Moren har en historie å fortelle som endte godt. Om sønnen Magnus, som hun skjønte hadde et problem da han var to.

For han snakket ikke slik andre barn og storesøster jo hadde gjort da hun var så gammel.

Søkte hjelp
Moren koblet selv på helsesøster, barnevern, ppt-kontor og fagfolk i hjemkommunen, Ullensaker.

Det skulle vise seg å være nyttig. I barnehage fikk Magnus lære døvetegn. Da han var fire, snakket han.

På skolen, Åreppen på Kløfta, la de også bredsiden til. Han fikk spesialpedagog og en-til-en-timer. Og han hadde en assistent i de vanlige skoletimene.

- Verre var det da det ble endringer på skolen. Da ble det dårligere og dårligere. Så viktig det er hvem som styrer, mener mor.

Magnus selv kommer kjørende i sin første bil til vårt møte. En behagelig, smilende og fornøyd 22-åring.

- Det var mye som var ille, som er vanskelig å snakke om. Men det har gått bra. Nå er jeg fornøyd med livet, sier Magnus.

Etter videregående på Jessheim og faget samferdsel og service, kom han til Mjølkerampa, et NAV-tilbud for oppfølging. Offisielt hadde han status som uføretrygdet. Men Magnus ryddet opp selv. Det tok to måneder.

Status: Ufør
- Det var nedtur i bli satt i båsen spesiell igjen, etter å ha gått på vanlig videregående skole. Men heldigvis kom jeg meg videre, sier Magnus tilfreds.

Han klarte nemlig å få seg jobb selv, som servicemedarbeider på Oslo Lufthavn Gardermoen.

- Jeg jobber seks dager på, er seks dager av. En fin jobb, ti minutter med buss fra der jeg bor.

- Har du fortalt at du har Asperger ?

- Nei. Åpenhet er bra, men mange i jobben er der kort tid. Da faller det ikke naturlig å gjøre det. Når jeg var yngre skiftet jeg helst tema hvis det ble snakk om det spesielle med meg, husker han.

Men noen få venner vet. Magnus kom til Østbytunet i Lørenskog, en spesialskole opprinnelig underlagt Ahus, nå Skedsmo videregående skole, som 5. klassing. Da hadde mor koblet på barnevernet og bedt om hjelp. Skolen ville ha hastemøte fordi Magnus hadde blitt aggressiv – og tema skulle være å få ham medisinert.

- Magnus ville ikke på skolen, mistrivdes og var lei seg. Han ble også aggressiv, og medelever ble redd ham. Tilfeldig fikk jeg høre om Østbytunet gjennom kjente. Alt skjedde fort da jeg koblet på alle aktuelle instanser, sier mor.

På Østbytunet gikk Kløfta-gutten i to år. Etter hvert trivdes han så godt at han en kveld la seg med klærne på, for å være sikker på at han skulle rekke skolen neste dag, erindrer mor med et smil – men også med tårer når hun forteller historien.

- Det er ikke lett å være forelder og føle at du blir konfrontert med «han vil jo ikke noe», eller at «det bare er å ta seg sammen». Men Østbytunet fungerte, og snart trivdes Magnus godt. Han gjenvant tilliten til både voksne og barn.

- Det var roligere her, så snart følte jeg meg trygg, sier han.

Her og ved Ahus ble diagnosen Asperger bekreftet. Da han skulle på ungdomsskolen var Vesong, som han soknet til, under ombygging og ville bli ustabil. På kort tid erkjente Ullensaker kommune at de ikke hadde et godt nok tilbud til Magnus.

Han fikk kjøpt plass på Preståsen, en spesialavdeling for ungdomsskoleelever på det som er en barneskole i nabokommunen Nannestad i stedet.

- Alternativet, vanlig skole, vet jeg jo ikke hvordan ville fungert. Men nivået var litt for lavt for meg, så læreren måtte skaffe bøker, erindrer han

Flere med kunnskap
- Nå har jeg det bra, smiler Magnus.

- Råd til skoler og kommuner om elever med spesielle behov?

Magnus tenker seg om.

- Det bør bli flere spesialpedagoger i skolen. Det er nok fortsatt mange barn og unge som går under radaren. Hvor det ikke blir oppdaget at de har spesielle problemer - og som dermed kan få helt feil og dårlig oppfølging. De fleste skoler har vel ikke engang noen med slik kompetanse, undrer han.

Magnus går ut i sin nye blå bil. Mannen som ikke kunne kommunisere som andre da han var en gutt på to-tre, som måtte ha hjelp på skolen, som fikk status ufør, smiler.

Magnus suser av gårde. På veien og videre i livet.

Les flere saker i Romerikes Blad