Magiske huttetuer

Til huttetuenes land -USA 2009. Regi: Spike Jonze. Med (norske stemmer): Anders Baasmo Christiansen, Trond Brænne, Per Christian Ellefsen, Anja Garbarek, Harald Mæle, Harald Mæle JR

Aldersgrense: 7 år (frarådes unge under 7 år)

(SIDE2): Den følsomme og ensomme niåringen Max frustreres over moren, som er opptatt av jobb og ny kjæreste, og storesøsteren, som bryr seg mest om sine jevnaldrende. Etter at han i et frustrert øyeblikk biter den førstnevnte av dem, seiler Max av gårde til fantasilandet hvor de ville huttetuene bor. Disse er en broket flokk digre, hårete og trolske skapninger, med svært ulikt temperament og personligheter.

Først truer de med å spise opp Max. Men når den desperate gutten bløffer om at han er en konge, tar de ham til seg som sin lenge etterlengtede leder.

Med de to Charlie Kaufman-forfattede komediene «Being John Malkovich» og «Adaptation» ble den tidligere Jackass-skaperen Jonze en av mine favorittregissører. Han er så avgjort riktig mann til å adaptere Maurice Sendaks barnebok «Where the Wild Things Are» fra 1963. Det samme må sies om forfatteren Dave Eggers til å skrive filmmanuset sammen med Jonze.

I tillegg til illustrasjonene består Sendaks bok (som jeg må innrømme at jeg ikke har lest) kun av ti setninger, og baserer seg angivelig på Freuds teorier om det underbevisste. Samtidig er dette en klassisk barnefiksjonsfortelling, med en ung hovedperson som føler seg utenfor og flykter til en fantastisk fantasiverden. Vel å merke gestaltet på en langt fra tradisjonell måte. Regissør Spike Jonze har uttalt at han har forsøkt å gjenskape følelsen av å være ni år gammel, med filmspråket til John Cassavettes. Dette er ambisjoner han har lyktes med.

I begynnelsen skurrer den norske stemmeleggingen littegrann, muligens fordi det er litt rart å se kjente fjes som Catherine Keener og Mark Ruffalo snakke norsk i tilnærmet leppesynk. Eller kanskje man bare trenger litt tid til å venne seg til den norske versjoneringen. Når vi er over i de villes verden, fungerer i hvert fall dubbingen aldeles utmerket.

Sjeldent nok i disse dager, er huttetuene ikke utelukkende digitale skapninger, men en kombinasjon av dukker og dataanimasjon. Hele filmen har, sitt eventyrlige innhold til tross, et rufsete og realistisk uttrykk, og et skranglete og episk soundtrack av Karen O fra Yeah Yeah Yeahs. Alt dette tilfører det magiske universet en kledelig indie-sensibilitet.

Ytterligere sensibilitet ligger i selve handlingen, som dreier seg om noe så klassisk som å akseptere sine svake sider. Men som er original i sine nyanser og detaljer, og fordi den aldri henfaller til sentimentale Hollywood-klisjeer eller –formler. Filmen tør dessuten å ta oss med til noen skikkelig mørke og skumle steder, sannsynligvis fordi folkene bak tar sin unge målgruppe på alvor. Med utpreget varsomhet og genuin sjarm viser «Til huttetuenes land» hvordan også de sterkeste har sine svakheter, og hvordan vi alle føler oss misforstått, oversett og usikre.

Dermed handler ikke reisen til disse trollenes land bare om hvordan det er å være ni, men om hvordan det er å være menneske. Og derfor burde også voksne unne seg denne vidunderlige turen.