Lyd som inspirerer
«Rød som himmelen» viser hvordan livet forandrer seg for en ti år gammel gutt som blir blind.
(SIDE2:)Rød som himmelen (Rosso come il cielo) - Italia, 2006. Regi: Cristiano Bortone. Med: Luca Capriotti, Marco Cocci, Simone Colombari
Aldersgrense: 7 år
Mirco Mencacci er en kjent lydteknikker i Italia, og nå er filmen om hans barndom klar for norske kinoer.
Ti år gamle Mirco er en nysgjerrig gutt som vil prøve alt. Men en dag begår han en stor feil. Han vil bare ta en liten titt på farens hagle, men ved et uhell kommer han borti avtrekkeren, og skuddet ødelegger øynene hans.
Fordi han har mistet synet, blir han sendt til en internatskole for blinde. Her møter han et strengt regime som mener at den eneste muligheten disse barna har, er å frata dem alt håp og gjøre dem til vevere eller telefonoperatører.
Men Mirco lar seg ikke styre. Han oppdager snart lydene rundt seg, og begynner å lage hørespill sammen med vennene.
«Rød som himmelen» har en sterk historie. Mircos (Luca Capriotti) evne til aldri å gi opp gjør filmen optimistisk, tross de negative hendelsene. Man blir lett smittet av hans livsglede og nysgjerrighet.
Også de andre karakterene i filmen framstilles på en levende måte. Både barna og lærerne er tydelige, mye takket være skuespillerne. Verdt å nevne er rektoren, klasseforstanderen og bestevennen. Rektoren (Norman Mozzato) gjør valg som provoserer, men som man også kan ha forståelse for. Klasseforstanderen Don Giulio (Paolo Sassanelli) er den hjelpende hånden som bringer nye ideer til skolen. Og bestevennen Felice (Simone Gullì) er en god støtte for Mirco, selv om han er litt klumsete.
Omtrent halvveis ut i historien, blir det dessverre litt kjedelig - før det tar seg opp igjen på slutten. Scenene hvor Mirco har kommet til skolen, men ikke vil akseptere sin nye tilværelse, er lite originale. Han nekter å lære seg blindespråk, nekter å innse at synet aldri blir som før, nekter å innordne seg etter skolens regler. Dette er scener som er nærmest obligatoriske i filmer som denne, men som gjerne kan gjøres på en mer spennende måte enn vi er vant til å se.
Da Mirco har kommet over benektelsesfasen, blir filmen langt bedre. Han begynner å lage et hørespill som byr på en spennende historie, og det er gøy å se hvordan han finner lydene han trenger.
Fordi filmen handler om mangelen på syn og viktigheten av lyd, burde kanskje det visuelle vært gjort på en mer original måte. Nøyaktig hva som kunne vært gjort, skal vi ikke spekulere i her, men regissør Cristiano Bortone kunne med fordel gjort mer ut av temaet.
Dette er ingen film som vil tiltrekke seg et stort publikum. Det er langt fra noen ny «Cinema Paradiso», selv om flere av temaene er de samme. Filmen passer for folk som liker å se optimistiske filmer som skiller seg ut fra mengden. Og kanskje klarer filmen å inspirere publikum til å legge merke til lydene som omgir oss hele tiden?