Lunkne grøss
«Fritt Vilt III» rykker tilbake til start og ned noen hakk i uhygge og intensitet.
Fritt Vilt III - Norge 2010. Regi: Mikkel Brænne Sandemose Med: Ida Marie Bakkerud, Julie Rusti, Kim S. Falck-Jørgensen, Sturla Rui, Arthur Berning, Pål Stokka, Trine Wiggen, Hallvard Holmen, Nils Johnson, Terje Ranes
Aldersgrense: 15 år
Den tredje «Fritt Vilt»-filmen avslutter trilogien med å fortelle begynnelsen av historien om den avskyelige Fjellmannen fra Jotunheimen.
En slags skapelsesberetning, altså, men likevel ikke en film som forsøker å skille seg så voldsomt fra de to foregående. Bortsett fra at den utspiller seg noen tiår tidligere og i større grad under tregrensa. Dessuten kan det virke som filmskaperne har latt seg inspirere av «Motorsagmassakren», der de tidligere filmene så mer mot «Fredag den 13.»
I anslaget møter vi Fjellmannen som forsømt unge i 1976, mens resten av handlingen utspiller seg på åttitallet. Her følger vi fem spenningssøkende ungdommer som har latt seg lokke ut på fjelltur av den mystiske historien om gutten som forsvant med sine foreldre tolv år tidligere. Og jaggu skal de få mer enn de ønsket seg.
Den opprinnelige «Fritt Vilt» var en svært solid slasher, og «Fritt Vilt II» en verdig oppfølger. Dessverre er nummer tre mer av en skuffelse.
Som i de tidligere filmene er de ulykksalige ungdommene spilt av mer eller mindre ukjente fjes, denne gang ledet an av nykommeren Ida Marie Bakkerud. Strengt tatt har filmskaperne bare prøvd å utstyre en av de fem med personlighet, og det er Arthur Berning i rollen som Simen. Og dessverre er han kun tildelt en blass versjon av karakteren han spilte i «Mannen som elsket Yngve», muligens bortsett fra en viss dragning mot skytevåpen.
Men til tross for mangelfulle karaktertegninger gjør skuespillerne en ålreit jobb. Riktignok lurte jeg innimellom på hvorfor de ikke var reddere – eller i det minste skrek høyere. Spesielt når det muligens kunne ha reddet dem ut av visse situasjoner. Men dette er neppe skuespillernes feil.
Mer generelt sliter «Fritt Vilt III» med at den ikke klarer å bygge opp samme intensitet og uhygge som de to forrige filmene.
Historien er ikke spesielt vanskelig å følge, men likevel skaper en del klipp unødvendig forvirring framfor nødvendig spenning. Klippingen skal også ha en del av skylden for at jeg skvatt langt mindre enn jeg hadde regnet med. Men dette henger nok også sammen med noe annet som virkelig overrasket meg, nemlig at den unge Fjellmannen ikke framstår som spesielt vanskelig å komme unna eller overmanne. Skuffende nok.
Når alt dette er sagt, skal jeg ikke gi inntrykk av at trilogien er i fritt fall, heller. Selv om det er den slappeste i rekka, er «Fritt Vilt III» til tider skikkelig skummel. Men nå er det på høy tid at produsentene kaster seg over et annet grøsserkonsept.