Lun snø

Snøen på Kilimanjaro - Frankrike 2011. Regi: Robert Guédiguian. Med: Jean-Pierre Darroussin, Ariane Ascaride, Gérard Meylan, Marilyne Canto

Den middelaldrende franskmannen Michel arbeider på et verft, hvor man er nødt til å si opp tjue mann. Hvem dette blir, skal avgjøres gjennom loddtrekning. Som fagforeningsleder behøver ikke Michel inkludere noen lapp med sitt eget navn i hatten, men den rettskafne mannen gjør det likevel – og ender med å rope opp seg selv blant de nå ufrivillig arbeidsløse.

Få dager etter feirer han og kona gullbryllup med stor fest for familie og venner, som overrasker med å ha spart sammen til en tur til Kilimanjaro i gave til jubilantene. Men før reisefeberen får spredd seg, ranes det sjarmerende paret for både reisekasse og billett av to maskerte menn.

Michel kommer snart på sporet av hvem som skjulte seg bak en av maskene. Dette viser seg å være en kar i Michels nokså nære omgangskrets, og som dermed visste hva han kunne forvente av utbytte. Men etter hvert som Michel avdekker livssituasjonen vedkommende er i, får han stadig større kvaler med at ransmannen skal få sin straff. Selv om Michel allerede har satt tiltalemyndighetenes hjul i bevegelse.

«Snøen på Kilimanjaro» kan kanskje høres ut som en deprimerende tåreperse, men er en både humanistisk og hjertevarmende film. Tonen og utformingen har adresse i den sosialrealistiske gata, men her er langt mer oppløftende solskinn enn nedslitte kjøkkenbenker.

Ikke minst takket være paret i sentrum av begivenhetene, som spilles av Jean-Pierre Darroussin og Ariane Ascaride, og som er klin umulig å mislike.

Filmen virker drevet av et genuint sosialt engasjement, som reflekteres i en interessant moralsk problemstilling hvor det er ofrene som kjenner på skyldfølelsen. Selve fortellingen er imidlertid noe tynn, med et par vendepunkter som oppleves litt vel konstruerte og/eller tilfeldige. Det er også overraskende at musikkbruken er så overveldende og påtatt følelsesladd, all den tid denne filmens styrke er dens enkle og lune tilnærming til en materie som lett kunne blitt enten for tungt og for sentimentalt behandlet.

Når det er sagt, er ikke filmen for øvrig fullstendig usentimental, heller. Men det hadde den heller ikke kledd å være. «Snøen på Kilimanjaro» er en film som velger naiviteten framfor kynismen, og som heller vil finne fram til varmen inne i oss, enn å oppsøke snøen der ute.