Åpner opp: – Det koster mye å fortelle

– Den klassereisen jeg har hatt, viser hvilket fantastisk samfunn vi har i Norge. Faren min kom som arbeidsinnvandrer for 50 år siden, og nå er datteren hans statsråd og sitter ved kongens bord. At vi har et så mobilt samfunn, er ganske unikt i verdenssammenheng.

– Det er viktig å ta vare på, og det har jeg tenkt til å gjøre i min jobb som kulturminister, sier Lubna Jaffery (43) da vi møtte ettbarnsmoren på hennes kontor sentralt i Oslo i fjor.

Lubna snakker fort og energisk, og med bred bergensdialekt. Hun forteller om en travel hverdag siden hun fikk forespørselen fra statsminister Jonas Gahr Støre i slutten av juni om hun kunne bli landets nye kultur- og likestillingsminister.

Siden den gang har hun hatt hendene fulle. Det har vært åpning av kulturarrangementer landet rundt, spikring av neste års budsjett, politiske møter og valgkamp. Men travle dager til tross, Lubna legger ikke skjul på at hun stortrives i sin nye jobb.

– Det å få lov til å bli statsråd er umåtelig stort. Det er ikke noe man går rundt og forventer å bli, men selvfølgelig er det en anerkjennelse av at noen mener du har gjort en god jobb som politiker. Så har jeg skjønt at det også har betydd mye for andre.

– Etter at jeg ble statsråd, er det mange som har fortalt meg hvor viktig det var for dem at jeg har blitt kulturminister. Fordi jeg kan minne om dem, eller fordi de har samme bakgrunn. Det er dessverre fortsatt slik at en del grupper er underrepresentert i de øverste posisjonene i samfunnet, forklarer Lubna.

Utsatt for rasisme

Gjennom barne- og ungdomsårene hjemme på Flaktveit ble lille Lubna utsatt for rasisme og mobbing. Noen ganger antok den fysisk form også. Slag og spark på vei til og fra skolen.

I Åsane bydel i Bergen var hun en av få mørkhudede på 80- og begynnelsen av 90-tallet, og både hun og lillebroren skilte seg dermed ut.

Kulturministeren understreker at hun ikke ønsker å bli sett på som et offer når hun forteller om mobbingen og rasismen hun ble utsatt for.

Hun håper at åpenheten skal være til hjelp for andre som har vært utsatt for det samme. Lubna påpeker at mobbing og følelsen av utenforskap kan ramme alle, uansett bakgrunn.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

– Enten man har innvandrerbakgrunn, er skeiv, har et handikap eller at man stikker seg ut på andre måter, alle kan oppleve å bli marginalisert. Det er først i den senere tid jeg selv har snakket åpent om det jeg ble utsatt for. Som så mange andre som er blitt mobbet, så syntes jeg det var skambelagt. Det koster mye å fortelle om det sårbare.

– Nå er jeg voksen og står mye tryggere i meg selv. Jeg tror alt vi opplever i livet – på godt og vondt – preger oss og gir oss en ballast. Selv føler jeg at jeg er kommet styrket ut av opplevelsene, medgir Lubna.

Les også: (+) Da Birger var liten, ble han ledd av og mobbet for hobbyen sin. De ler neppe nå lenger …

Åpner opp om oppveksten

Viktigheten av hardt arbeid er dypt innprentet i henne. «Skal du oppnå noe, så må du jobbe dobbelt så hardt», var et mantra fra foreldrene. Lubnas far kom til Norge fra Pakistan i 1971, året da arbeidsinnvandringen var på topp. Shahin Shah Jaffery var utdannet ingeniør, men i sitt nye hjemland tok han jobbene han kunne få.

Han jobbet i fabrikk, solgte T-skjorter på Torget og tok oppvasken på restauranter. I 1979 fikk han innvilget familiegjenforening med kona, og året etter kom deres første barn til verden i Bergen – datteren Lubna.

– Verdiene jeg fikk hjemmefra var at jeg måtte jobbe hardt, og at jeg måtte være tøff. Det tror jeg er veldig vanlige verdier i mange innvandrerhjem der foreldrene flytter til et nytt land med to tomme hender, erkjenner hun.

Men Lubna holdt lenge mobbingen skjult for foreldrene, inntil dagen hun fikk juling av en jentegjeng.

– Det var noen jenter fra en annen skole som gikk fysisk løs på meg, foran lillebroren min. Da ble det umulig å ikke fortelle om det hjemme. Da var beskjeden fra foreldrene mine at det ikke ville hjelpe å sette seg ned og begynne å gråte. «Da vinner mobberne».

– Budskapet om at jeg måtte bli tøff var nok et forsøk på å hjelpe meg, selv om jeg selv ikke ville gjort det på den måten. I dag tar vi tak i mobbing på helt andre måter, men foreldrene mine ønsket ikke at vi skulle skille oss ut eller ha selvmedlidenhet, forklarer Lubna.

I ettertid ser 43-åringen at det var den verbale julingen som var vondest. Hun håper at vi alle reflekterer over kraften i ordene vi bruker, og hvordan de kan sitte igjen i kroppen lenge etterpå.

– Den fysiske smerten går jo over, mens den verbale mobbingen er kontinuerlig. På mange måter er den verre, for den sitter igjen i ørene hele tiden. De gjentagende ordene om at du ikke er god nok, at du ikke hører til. Det er veldig krevende å forholde seg til, spesielt for barn og unge, sier hun.

Les også: Selma Ibrahim: – Den beskjeden om at jeg faktisk ikke var hyggelig med folk, var så viktig