Loser båt på 19.000 tonn
Å lose en 19 000-tonner trygt gjennom havets hinderløype, er ingen jobb for pyser.
Vi stamper i motsjø om bord i losbåten ut fra Skipstadsand ytterst i innseilingen til Fredrikstad når den 134 meter lange kjemikalietankeren dukker fram i halvmørket fra tåka og frostrøyken.
Vi er et kvarter forsinket, paradoksalt nok på grunn av glatte veier og kø i morgentrafikken på land. Losbåtkapteinen tar igjen litt av tiden med å kjøre så hardt mot bølgene at sjøen vasker over styrehuset.
Med ti kuldegrader og frisk bris fra nord er ikke dette dagen det frister mest å klatre opp los-leideren langs yttersiden av skipssiden.
Losbåten manøvrerer seg inn langs lesiden av det enorme metallskroget som ruver over oss. Det fungerer også effektivt som bølgedemper. Los Øistein Nilsen (57) griper rutinert fatt i tauene til leideren og klatrer kjapt om bord i «Oriental Marguerite» som har brukt to døgn på turen opp fra Ventspils i Latvia.
Han bruker ikke mye tid på mottagelseskomiteen med lettere forfrosne filippinske dekksmatroser før han tar fatt på trappene med raske klyv opp til brua fire dekk høyere oppe.
Les også:
Legendarisk skarpskytter skutt og drept
Ulykkesutsatt
Foran oss i tåka ligger lyktene på Fugletangskjær og Kvernskjær. Begge grunnene i Ytre Hvaler ble kjent for to år siden da frakteskipene «Cometa» og «Godafoss» grunnstøtte med kort mellomrom.
Passasjen mellom de to skjærene markerer starten på den kronglete innseilingen som kalles Løperen inn til industrihavnene i Fredrikstad og Sarpsborg.
I tillegg grunnstøtte skipene «Noah» og «Tananger» på samme strekningen i 2011. Ingen av skipene hadde los om bord da de grunnstøtte.
Farlig last
Den koreanske kapteinen, Ho-Cheol Gang, overrekker skipspapirene til Nilsen. Der står også den farlige kjemikalielasten beskrevet:
Dietanol, xylen og akrylnitril. Sistnevnte har samme egenskaper som cyanid hvis man kommer i kontakt med væsken.
Nilsen skjerper fokuset mot fyrlyktene og konturene av skjær og trange sund forut i den 13 nautiske mil lange leia mens han beordrer åtte knop og den første kurskommandoen på 70 grader.
«Zero-seven-zero», kvitterer rormannen mens skipperen er travelt opptatt med å tørke dugg av vinduene.
– Dette er ikke plankekjøring, i dag får vi prøvd oss, kommenterer Nilsen mens han går i skyttel mellom radaren og de duggete vinduene.
Losleksa
Nilsen er en av de 14 losene som har Skipstadsand på Hvaler som hovedbase. Han er også sertifisert for hele Oslofjorden ned til Larvik på Vestfoldsiden.
Hvert år foretar losene 2300 bordinger i ytre Oslofjord. Alle fartøy over 70 meters lengde må ha los dersom skipperen ikke har farledsbevis.
– Nei, vi har aldri vært i Norge før, forteller kaptein Gang. På en rolig sommerdag er Hvalerskjærgården en idyll full av fritidsbåter. I dag er leden kald og ugjestmild, nok til å fylle mannskapet med taus respekt for omgivelsene.
Den såkalte losleksa representerer selve tryggheten på en dag som denne. For å bli godkjent som los må man pugge alle dybder, hver grunne, hvert skjær og hver fyrlykt i området til man kan ruta baklengs i søvne.
Akkurat som man gjorde helt tilbake i vikingtiden må losen kunne navigere trygt ut ifra visuell observasjon.
Det kan være et hvitt hus på rett linje bak et friseilingsmerke eller et kirkespir over et nes som markerer den trygge kursen. Om all elektronikken om bord skulle gå i svart, er losens hukommelse det man stoler på.
– Vi har lov til å seile ut ifra det vi ser. Er det tåke, må vi i tillegg ha en radar, legger han til.
Tåkeforhold er faktisk ikke det verste ifølge los Nilsen. Da er som regel vinden laber og det går an
å stanse hvis man er usikker.
I snøkav, derimot, er det risiko for å drive på grunn hvis man stanser maskinen.
Hater pugging
«Oriental Marguerite» er en eldre dame på 19 000 tonn, men kvikk nok i sessen til å danse en rolig samba på nordlig kurs i takt med kursendringene til Nilsen.
Selv om kaptein Gang har det formelle ansvaret, er han mest komfortabel med å overlate kontrollen til losen.
Nilsen har selv bakgrunn som kaptein. I 20 år seilte han på en gasstanker før han valgte et yrke som gir han anledning til å bo hjemme.
De siste 20 årene har han vært los. Her går han i turnus en uke på, 12 timer i døgnet, og en uke av. På en travel dag som dette kan det medføre tre losoppdrag inkludert mye reisetid mellom de forskjellige stedene.
– Ingen dag er lik. Det er det som gjør meg glad i jobben. Dess-uten trives jeg på sjøen. Sist sommer seilte jeg spjærøykrysseren min helt opp til Lofoten og ned igjen, forteller han.
Den største utfordringen for å bli los var året med intens pugging av losleksa.
– Jeg har aldri likt pugging, jeg foretrekker å forstå, sier Nilsen. Etter ytterligere fem år ble han fullverdig los og kunne ta de største båtene.
– Denne blir egentlig liten i forhold til de største. Å ta det 293 meter lange cruiseskipet Queen Elizabeth 2 ut fra Oslo var en stor opplevelse.
Trang møteplass
Skipet vi skal møte på motsatt kurs et sted foran oss i snødrevet er det som opptar Nilsen mest akkurat nå.
«Azure Bulker» har losset 30 000 tonn soyabønner på Øra og er på vei sørover samtidig med oss. Hvor vi passerer hverandre er ikke tilfeldig. I Løperhølet hvor det er trangest, har man bare 130 breddemeter til rådighet uten å grunnstøte.
Nilsen konfererer over radio med losen på «Azure Bulker» med stadige posisjonsrapporter. De blir enige om å tilpasse farten slik at vi får holmen Løperungen mellom oss idet vi passerer.
Selv om den trangeste delen med kanalen opp Østerelva gjenstår, kan losen senke skuldrene et par hakk. Det virker som om han stortrives med å bruke erfaringen sin til å legge den store kjemikalietankeren trygt til kai.
Slepebåten, som fester trossa i baugen for å ta oss inn den siste biten, går med slakk line. Fortsatt er det vi som styrer den, ikke omvendt.
Nilsen kaster et kort blikk på kjølvannet til en stake i elva for å lese av sidestrømmen, nok til at vi går klar av grunna. Ingen grunn til å konferere med radaren mer.
– Du må bli med opp elva øverst til Sarpsborg en gang, sier han. Der er den så trang og svingete at alle fartøy over 85 meter må ha med taubåt for å klare svingen.
– En gang opplevde jeg at kona og barna til skipperen sto oppe på brua med redningsvest da jeg skulle ta ut skipet. Tydelig at de hadde hatt en skummel opplevelse på veien opp.
Den siste biten bruker vi de drivende isflakene i elva til å beregne strøm og avdrift.
Nilsen beordrer stans i maskinen og vi siger stabilt av oss farten de siste 100 meterne inn.
– Ikke noe problem å få opp farten hvis det trengs, verre å få den ned, kommenterer han mens strømmen parkerer oss nennsomt inntil kaia.
Det er selve lokalkunnskapen som gjør Øistein Nilsen og landets 290 loser uunnværlige. Mye tyder på at de heller ikke i fremtiden slipper å pugge losleksa.
Denne saken ble først publisert hos Vimenn.no. Les også:
Ligaen der jenter spiller fotball i undertøyet