Livet hans er lagt i ruiner

Kløfta. Fredag kveld. 8. september, 2000. Et par timer før midnatt entrer Tommy Buskerud og naboen hans puben Barachi. De spiller biljard og hygger seg, koser seg med litt pils. De kjenner hverandre ikke så godt, de er nylig blitt naboer.

Buskerud, 27 år gammel, har fast jobb, er gift og far til to små tvillingjenter. Han og familien har nettopp flyttet inn i et rekkehus i nærheten.

Kvelden forløper i fred og fordragelighet. Cirka en time etter midnatt bryter naboen opp. Buskerud blir igjen, drikker litt mer øl og forlater puben om lag en time etter.

– Jeg hadde drukket cirka fem-seks halvlitere, tenker jeg, minnes Buskerud.

Han er sulten, slik man gjerne blir av å drikke øl. Han trenger litt mat i magen før han setter kurs hjemover. Han tar sikte på et gatekjøkken ikke langt unna. Ute på veien ser og hører han tre unge gutter, skrålende og skramlende med en trillbar søppelkasse, sannsynligvis medbragt fra handlesenteret like ved. To av guttene dytter, en sitter oppi. De er 19, 21 og 22 år gamle. Tommy Buskerud kunne ikke se inn i fremtiden. Hadde han kunnet, ville han nok bare trukket på skuldrene og ikke brydd seg.

Nå dør jeg

Men det gjør han ikke, han synes guttene bør skjerpe seg. Han hever stemmen og ber dem sette fra seg kassa.

– Jeg husker at gutta kom gående mot meg. De gikk ikke løs på meg, men ba om sigaretter. De fikk hver sin. Tonen var grei, jeg slappet av, vendte om og gikk. Buskerud aner fred og ingen fare. Han ser ikke hva som foregår bak ham.

– Jeg får et hardt spark i nakken og går rett ned. Jeg besvimer ikke, kommer meg på beina. Forsvarer meg så godt jeg kan. Jeg er redd, sparker og slår. Tror jeg treffer et par ganger. Buskerud forteller at han fikk en av dem i bakken. Men så er det over:

– Jeg kjente et hardt slag i ryggen, jeg trodde det var et vanlig slag. Følelsen i beina ble borte. Trodde ryggen var brukket.

Buskerud skjønner at det ikke er snakk om et slag. En kjøkkenkniv er drevet inn i ryggen, helt til skaftet. Den 21 år gamle gutten har gjort det han kan for å bli drapsmann. Han og kameratene hans fjerner seg.

– Jeg begynte å dra meg fremover med armer og hender, mot Barachi – 50 til 100 meter borte. Nå dør jeg, tenkte jeg.

Buskerud forsøker å rope på hjelp. Ut av munnen hans kom ingen lyd, men masse blod. Han kollapser i en hekk. Tidlig om morgenen kjører en brødbil forbi. Først tror sjåføren det dreier seg regulær helgefyll. Så ser han dammen av blod. Han stanser bilen. Helikopter til Sentralsykehuset i Akershus. Blodoverføring. Dernest Ullevål sykehus. Legene synes det er rart at han lever. De konstaterer punktert lunge, indre blødninger, brudd på ryggvirvel og lammelser på høyre side.

– De sa at knivbladet var en millimeter fra milten og en millimeter fra hjertet, sier Buskerud.

100 prosent ufør

Ti år er passert. Buskeruds liv ligger i ruiner. Han er skilt, 100 prosent ufør og bor i en kommunal leilighet sammen med søsteren sin. Han spiser smertestillende hele dagen og forsøker å holde livet noenlunde ved like. Men innimellom er smertene i kropp og hode så intense at han må holde sengen flere dager i strekk. Det gjør han hos foreldrene sine, for å bøte på ensomheten.

Så skulle man tro at Tommy Buskerud for lengst har fått voldsskadeerstatning. Vel, han fikk for mange år siden i underkant av 12-000 kroner til dekning av medisiner.

– I løpet av alle disse årene har jeg lagt ut cirka 180.000 kroner i medisiner, sier Buskerud.

Først ni år etter knivstikket søkte han voldsoffererstatning. Han fikk avslag.

I januar 2010 ble han erklært 100 prosent ufør.

– Jeg har søkt på ny. Det er tre måneder siden, og jeg har ikke fått svar.

Han håper på utbetaling av 200.000 kroner, som var maksbeløpet for voldsoffererstatning før 1. juli 2001. Fra denne datoen økte beløpet til 1,4 millioner kroner.

– Hadde jeg blitt stukket ni måneder senere..., sier Buskerud og har i tankene differansen på 1,2 millioner.

Smerter

Ikke helt korrekt å si at Buskerud er helt i teten når det gjelder ivaretagelse av egne interesser. Som nevnt passerte det ni år før han søkte erstatning. Tommy Buskerud forklarer det slik:

– Jeg har hele tiden fått beskjed om å vente. Jeg har følt at jeg har gått i ring mellom NAV, trygdekontoret og sosialkontoret. Ingen har tatt ansvar. Også ved et advokatkontor her i Lillestrøm fikk jeg beskjed om å vente.

Nå håper han Kontoret for voldsoffererstatning innvilger hans søknad. Han er optimistisk med tanke på fremtidig arbeid.

– Jeg greier ikke løfte ting. Jeg sliter med store smerter og kommer meg ikke så mye omkring. Lite sosial omgang. Det hender jeg ikke får sove på tre-fire dager.

I tillegg til de fysiske smertene, sliter han med minnene fra septembernatten i 2000.

– Jeg har to døtre. Det er de som holder meg oppe. Var det ikke for dem, hadde jeg ikke vært i live i dag.