Livet ble snudd på hodet da Anne ble påkjørt

- De har fortalt meg at jeg har vært et følsomt, godt menneske, som med glede involverer meg i andres liv. At jeg hadde god humor og mye følelser.

Anne Kristine Solheim (50) sitter med bena trukket opp innunder seg i sofaen hjemme i Kjellersmauet. I bakgrunnen går en eller annen såpeopera på TV-en. Anne smiler bredt, det gjør hun i grunnen stort sett hele tiden. Enten det, eller så ler hun hjertelig.

- Jeg har jo så mye å være glad for; venner, familie, verdens beste by å bo i, samt verdens beste helsevesen.

Ferien ble brutalt avbrutt
juli 2013 forandret livet til Anne og hennes nærmeste seg totalt, skriver Bergensavisen.

- Jeg ble påkjørt av en annen syklist da jeg syklet en rolig tur fra stranden. En gammel mann kjørte inn i meg like før vi kom inn på en åpen piazza, jeg hadde ikke hjelm.

Et øyeblikk får 50-åringen et alvorlig drag over ansiktet. Hun husker ingenting av ulykken selv, alt hun vet om den, har hun blitt fortalt. Alt hun vet om livet før ulykken, har hun også blitt fortalt.

Hun formidler historien om sykkelulykken på en nøktern og saklig måte, selv om ordene hennes er breddfulle av dramatikk:

- Jeg fikk tre brudd i kraniet, knust kjeve, knust krageben og seks knekte ribben.

Med seg på sykkelturen hadde hun sin gode venninne Yvonne Øyen og hennes bror Allan. De var en del av et reisefølge på ti som skulle tilbringe tre uker i den italienske kunstbyen Pietrasanta. Fem dager ut i ferien ble den altså brutalt avbrutt av sykkelulykken og redselen for at Anne ikke skulle komme fra den i live.

- Jeg husker ingenting. Absolutt ingenting. Verken fra før eller etter ulykken. Jeg har hatt hundre prosent hukommelsestap både på fortid og fremtid. Men de sier til meg at innen ett år, så kommer ting tilbake, smiler Anne.

Hjerneskaden hun ble påført i ulykken er på venstre side av hjernen, de delene som styrer forståelse og språk.

- Takk og lov for at vi bor i Norge, jeg har fått og får fortsatt helt fantastisk hjelp fra alle de skjønne menneskene i helsevesenet. Det er jeg enormt takknemlig for.

Inn og ut av bevissthet
Allan og Yvonne Øyen fikk straks tak i ambulanse etter at venninnen hadde havnet i asfalten. Hun var bevisstløs, og de forsto raskt at tilstanden hennes var alvorlig.

- «Anne har falt og er bragt til legevakten. Det så ikke bra ut.» Det var det første Allan sa da han kom løpende inn etter ulykken.

Ellinor Øyen, Allan og Yvonnes mor, bidrar gjerne til å fortelle Annes historie. Hovedpersonen selv lytter med store øyne. Antakeligvis har hun blitt fortalt dette før, men hun husker det ikke.

- Noen holdt en hånd over deg, det er jeg helt sikker på, sier Ellinor Øyen med et forsiktig smil.

Annes samboer, Erik Bødtker og hennes 18 år gamle sønn, Henrik Høvik Solheim, er også til stede under intervjuet. De opplevde begge ulykken som dramatisk, og de to første dagene var tilstanden kritisk.

- Vi var faktisk ikke sikker på at vi kom til å få henne med oss hjem i live. I starten gikk Anne inn og ut av bevissthet. Hun hadde sterke smerter, og etter en hjerneskanning fikk vi vite at hun hadde indre blødninger og kraniebrudd. Jeg har aldri følt en slik redsel og angst som da jeg fikk den beskjeden, sier Erik Bødtker alvorlig.

Holdt pusten i 72 timer
Oppholdet på sykehuset de første dagene opplevdes som kaotiske og uoversiktlige. Det var politi involvert på grunn av ulykken, og store språkvansker gjorde kommunikasjonen vanskelig.

Anne ble overført til et større sykehus i byen Livorno, 45 minutters kjøring unna feriehuset de bodde i. En ny skanning viste tre blødninger på venstre side av hjernen.

Trykket i hjernen hadde økt litt, men på sykehuset ville de unngå en komplisert operasjon.

- Vi holdt pusten i 72 timer. Da tok de en endelig beslutning om ikke å operere, og prognosene var at hun kom til å bli «normal» igjen. Legene mente det kunne ta lang tid, men med god rehabilitering og trening, ville Anne bli frisk, smiler samboer Erik og sender et kjærlig blikk mot sofaen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Anne smiler hjertelig tilbake.

- Men jeg er fortsatt litt gal, ler hun.

I løpet av bare noen dager hadde livene til feriegjestene fra Bergen endret seg fra bekymringsløse, via bunnløs fortvilelse, til håp og fremtidstro.

- Vi trodde først vi skulle miste henne, deretter fryktet vi at hun ville bli alvorlig funksjonshemmet, men gikk inn i fremtiden i troen på at hun slipper unna varige men, sier Erik.

En tung sommer
Henrik Høvik Solheim (18) går i andre klasse på videregående. Han minnes dagene i Italia i fjor sommer som skremmende.

- I ettertid har jeg jo skjønt at situasjonen var mer alvorlig enn jeg visste der og da. Jeg forsøkte å ikke la det ødelegge ferien, det var uansett ikke noe jeg kunne ha gjort til eller fra. Mamma hadde nok blitt hysterisk dersom jeg hadde kommet på sykehuset i Italia, sier han og ler mot sin mor som nikker.

Det samme gjør Erik Bødtker.

- Vi oppdaterte Henrik på situasjonen hver kveld, og det var ingen vits i at han skulle dra til sykehuset. Heldigvis hadde han en kompis å være med, så vi slapp å bekymre oss for ham, selv om dette var vanskelig for alle, sier Bødtker.

- Jeg visste at hun hadde fått hjerneblødning, at hun var forvirret og at hun kom til å trenge rehabilitering for å bli bedre. Det var en tung sommer, sier Annes sønn.

- Var du noen gang redd for at hun ikke kom til å overleve?

18-åringen tenker seg litt om før han svarer.

- Når man opplever noe sånt, går man inn i en slags sjokktilstand. Det var vanskelig å vite hva jeg burde føle. Jeg var forvirret, usikker og engstelig. Jeg forsøkte å stenge tankene om eventuelle konsekvenser av ulykken ute, sier Henrik.

- Må ha vært helt sprø
Den neste ferieuken går med til å planlegge hjemreisen og klarlegge videre behandling av Anne. Mange timer går med i telefonen med forsikringsselskap og leger hjemme i Norge, i tillegg til oppdatering av venner og familien. Hyppige besøk på sykehuset er alt annet enn hyggelig for de besøkende.

- På grunn av smerter og medisiner var Anne veldig urolig. Hun var sint på alle og ville ikke ha noe med oss å gjøre, forteller Bødtker.

Anne kikker forlegent bort på samboeren. Det er ikke kjekt for henne å høre hvordan hun oppførte seg på sykehuset, hun har ingen minner om det.

- Jeg må ha vært helt sprø, sier hun med et skeivt smil.

Etter hvert begynte det å haste med å få Anne hjem til Haukeland. Hun var blitt psykisk dårlig og stadig mer aggressiv. Men det er ikke gjort i en håndvending å få en pasient fra Italia til Norge.

- Først foreslo de rutefly med Anne på båre. Det avviste vi umiddelbart. En dansk lege kom nedover og konkluderte med det samme, hun måtte hjem med privatfly. Det gikk heldigvis smertefritt og helt etter planen, smiler Bødtker.

Godt ivaretatt
Da detaljene for hjemreisen var klare, skrev han en lapp til sin kjære. Under sykehusoppholdet hadde de skrevet mange lapper til Anne som de håpet skulle hjelpe henne til å huske.

«Jeg elsker deg. Vi skal hjem i morgen», sto det på lappen.

Anne blir blank i øynene når de snakker om det.

- Det var fantastisk å komme hjem. Da jeg traff familie og venner på Haukeland, smilte jeg for første gang etter ulykken, forteller Anne.

Et intenst og vanskelig opphold på italiensk sykehus var endelig over. Neste skritt på veien var å lege alle de fysiske skadene og starte den lange rehabiliteringen.

- Vi følte oss godt ivaretatt i Italia. Medisinsk var vi i gode hender, men språkvanskene skapte utfordringer, sier Bødtker.

Kunne ingenting
De neste fire ukene tilbragte Anne på Haukeland, før det ble seks uker på Nordåstunet. Alle journaler fra Italia ble gjennomgått, utallige prøver ble tatt og intensiv opptrening ble igangsatt og gjennomført.

- Formen hennes ble merkbart bedre da vi kom hjem. Etter tre uker hjemme var hun mye bedre, men fortsatt ikke den Anne vi kjente, sier Bødtker.

Husets 18-åring er enig. Mamma er fortsatt ikke som hun var.

- I starten var hun veldig opptatt av at hun ville bli frisk og reise hjem. Men det var helt tydelig for oss at hun ikke var normal. Det var mange ting hun ikke hadde oversikt over, sier Henrik.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Anne kikker på sin sønn med store øyne. Hun får stadig flere glimt hvor hun husker episoder og hendelser, men fortsatt er mye borte fra hukommelsen. En klippbok med bilder og tekst som venninnen Yvonne har laget, har hjulpet henne mye.

- Jeg kunne ingenting etter ulykken. Jeg visste ikke mitt eget navn eller hvilket yrke jeg hadde.

Hun blir stille et øyeblikk.

- Jeg er så glad for alle disse menneskene jeg har rundt meg som har tatt vare på meg selv om jeg er gal.

Hun bryter ut i latter igjen, og alle i rommet trekker på smilebåndet.

- Mamma er fortsatt ikke som før, men hun nærmer seg. Og jeg har skjønt at det er lettere for meg å tilpasse meg den hun har blitt, i stedet for å forvente at alt skal bli som det var. Det tror jeg er urealistisk, sier Henrik.

- Vi ser fremgang og er glade for alle fremskrittene Anne gjør, sier samboeren.

Veien videre
Henrik er som andre 18-åringer, han har andre ting å gjøre på enn bare å henge i skjørtene på sin mor. Men ulykken har endret ham og fått ham til å se med andre øyne både på moren og verden rundt seg.

- Jeg var mye alene da mamma var på sykehuset. Det gjorde at jeg måtte klare meg selv. Ulykken har gjort at jeg nok er mer omtenksom mot mamma og respekterer hennes behov mer enn jeg kanskje gjorde før. Jeg setter dessuten mer pris på familien og gode venner enn jeg gjorde tidligere.

Anne ser stolt på sin 18-årige sønn. Han smiler blygt tilbake før han smiler bredt.

- Og jeg skal love deg at jeg har lært at man må bruke hjelm når man sykler, smiler han.

Anne selv ser lyst på fremtiden. Hennes største mål er å komme seg ut i arbeid igjen snart.

- Nå skal jeg bruke tid på ting jeg ikke prioriterte å bruke tid på tidligere. Jeg skal lære meg å bruke data, drive med tegning og maling, samt tilbringe tid med mine nærmeste, smiler Anne.

Hun føler seg nærmere sitt gamle jeg enn noensinne.

- Mine tre største mål er å bli frisør igjen, fungere godt hjemme og være meg selv igjen, sier Anne.

Også samboer Erik Bødtker ser lyst på tiden som ligger foran .

- Jeg vet at det ligger utfordringer foran oss i forbindelse med Annes ulykke, men jeg fokuserer på at ting har blitt mye bedre. Anne har vist god fremgang, spesielt etter jul, og det gir meg motivasjon til å stå på videre. Nå er vi så smått begynte å kunne glede oss over ting vi skal oppleve sammen i fremtiden, sier Bødtker.

Mange utfall
Etter sitt opphold på Haukeland, var Anne Kristine Solheim innlagt på avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering på Nordås. Der er Helene Løvaas seksjonsoverlege ved post 2.

- Vi ser pasienter med sammensatte rehabiliteringsbehov som trenger en bred tverrfaglig vurdering og/eller behandling, blant annet pasienter med hjerneslag, hjerneskade etter ulykke, større skader i muskel- skjelettsystemet og sykdom i nervesystemet. En pasient med hjerneskade etter ulykke kan ha mange ulike utfall avhengig av skadestørrelse og område. Dette kan dreie seg om kraftsvikt, nedsatt hudfølelse, vansker med tale og språk, synsutfall og redusert hukommelse og oppmerksomhet, forklarer hun.

For en som har vansker i forhold til språk og hukommelse, er kartlegging og opptrening i regi av logoped, ergoterapeut og nevropsykolog vesentlig.

- Rehabiliteringen består i å trene opp igjen tapte funksjoner i den grad det er mulig.

Les flere saker fra Bergensavisen!